Uke 3 - Trondheim - Bodø


21.april kl. 16.00

I følge informerte kilder er jeg over halvveis, og med denne litt "hurtigrute-avstikkeren" til Buvika på ca 6 timers kjøretid så er jeg nå på vei utover Trondheimfjorden. Det regner og sjøen står rett i mot slik at det er vel ikke en dag man normalt ville gått på båttur. Men derimot en dag man heller hatt blitt igjen på kontoret.

Og det er vel ikke så langt unna sannheten heller her jeg står. Som jobb-kurositet holder jeg på å klage over skandaløs dårlig Mercedes-service i Tromsø forrige helg. Så dersom de ikke svarer på brevet møter jeg personlig opp neste uke! Hvorpå jeg forteller hvor dårlig jeg nå stoler på deres biler. "Jeg måtte ta båten for sikkerhets skyld."

Ellers har det vært klage på min dekning av Bergen by, og for å rette opp det snur jeg nå kameraet mot Trondheim i dette øyeblikk:

Så dersom bergenserne og evt. trondheimerne fortsatt synes det var dårlig kan de glede seg til bildet fra Bodø.

Men som tidligere antatt; svigerfar er svært opptatt fiskemann

Så noen båttur kunne det ikke bli tid til i denne omgang:

Han og naboen hadde sitt eget skip som var klar for avgang.


Og fisketrofeene hang dem i pokalskapet på veggen. Nå er byssa mi full av trofeer som jeg skal spise oppover Nordlandskysten. Det ryktes at Ragner Thorstvedt hadde med seg tørrfisk til Lofoten på TV her om dagen. Trodde han lette etter det 8. hav! Jeg tok på meg å skaffe en kabel til noe defekt videoutstyr til svigerfar, og på veien stakk jeg innom tanke Jorunn og onkel Stein. Overfor slektsgranskere bør jeg vel være definert og si; Karis kjødelig onkel, Stein,skihopperen, kjent for 74,5 meter i 1938

Og for dem som kjenner utviklingen i lengdehopp vet hva 75 meter var før krigen. Her er Stein i kjent hoppstil.

 

21.april kl. 20.00
Vel, i skrivende øyeblikk har jeg tørnet ut av Trondheimsfjorden, og krysser over til Ørlandet flyplass. Jeg jobber fortsatt med lue, ullundertøy og votter på kroppen, men har nå laget en PC-ull-vott.

Siden jeg bare skriver med to fingre har jeg kuttet av tuppen på begge pekefingrene - for bedre kroppskontakt. Nå ser jeg plutselig
ferja mellom Brekstad og Meholmen, og da bør jeg finne det for godt å vike...........................

21.april kl. 22.00
Vel fortøyd i Garten ved noe jeg først trodde var en gjestebrygge, deretter privat, deretter ødelagt, deretter forsøkt bygd opp igjen. Og i alt surret rundt det hele begynte det plutselig å pøsregne og blåse akkurat i det jeg skulle løpe frem på baugen for å kaste meg i land. Men der var ingenting å fortøye i. Så jeg fortøyde i ett eller annet som jeg kilte fast i noen splitter nye bryggebord.

Da regnet holdt opp en halvtime senere kom det også ruslende et par locals hvor hun beundret min - båt. Mens han beundret brygga, og halvveis beordret meg vekk. Og jeg lurte først på om det var fordi hun hadde beundret....
Men så var det altså slik at pensjonistene på stedet hadde bygget om bryggene - i dag, og de skulle fortsette - i morgen tidlig. Brygga var altså ferdig for noen timer siden, ja, de hadde jo ikke rukket å skru fast pullertene enda, registrerte mannen, men kona fortsatte å beundre...båten

Men i etterkant registrerte jeg noe annet interessant - en felles holdning i måten de snakket til meg. De var nemlig ikke synlig imponert over hvor jeg skulle. De var mer imponert over hvor jeg kom fra. Da må jeg ha kommet minst halvveis.

Vel, jeg har begynt på tredje uke. Det er 8 grader her inne, men jeg fryser ikke. Er kald på nesa, men inne i køya venter - ei kald dyne, men med varme pledd. I morgen tidlig er det meldt svak vind, gunstig retning, innaskjærs gange nesten til Rørvik, og jeg skal starte før pensjonistene - det skal holde hardt. Parafinovnen dunster som vanlig, og det er på tide å skru av. Hun som kikket på - båten, sa det var 220v på brygga, mens han som kikket på brygga sa det var minst 70 meter dit...............................


22. april kl. 07.00

Så har det plutselig gått endel dager, føles som uker, ”uten PC”, Da jeg skulle starte opp maskinen på Ørlandet, i utløpet av Trondheimsfjorden så ville den bare ikke opp. Øystein, min data-backup definerte problemet til ”dette fikser ikke du”, selvom han ikke brukte de ordene.. Dagen etter sendte jeg den med expresspakke fra Rørvik. Dvs posten på Rørvik går kl.l1.30, og kl. 11.45 fant jeg det forgodt å sende pakken. Tirsdag 26. hadde Øystein plukket fra hverandre utstyret og unnet ut at filer var knyttet sammen på kryss og tvers.

Da maskinen ikke ville starte fikk jeg straks 3 problem; epost – kan man være foruten, web-side – et stort savn, men ikke livsviktig, sjøkart – livsviktig for videre navigering. Av en eller annen grunn hadde jeg tatt med min gamle PC som jeg ikke hadde fått til å”snakke” med kart-Cden, men nå viste den seg svært så velvillig, men å snakke med GPS ville den ikke. Men bevares, Nansen fant hjem fra Nordpolen med feil klokke og en skjev sekstant.
Men man blir veldig sårbar med dataproblem og ikke et eneste papirkart uten Norgesatlaset i målestokk 1:250.000


"Ut unger, mor skal vaske trappa". Ikke mye vits å kjøpe sykler til mormor og de åtte ungene her.


22.april kl 07.00
Været er perfekt, men Pcen vil ikke starte. Finne frem den gamle, som redder situasjonen ved at den leser kartene direkte fra CD. Passerer Åfjord, Roan, Osen. Kysten er hverken spesielt spektakulær eller kjedelig, men jeg har sett slikt før. Her bor det mangel fiskere, leia er fin og jeg ikke klage på noen ting. Uten PC – mye lesing.


22.april kl. 16.00
Jeg nærmer meg Folda, havstykket som bl.a er kjent for forliset til hurtigrute St.Svithun i 1962. Nå er det havblikk og sola skinner. Ekkoloddet viser 350 m, og på de dybder pleier ekkoloddet å miste kontroll. Jeg er opptatt med Nansen, og kaster tidvis et blikk på instrumentpanelet. Plutselig viser loddet 8 meter og jeg kaster blikket ut av ruta for å sjekke om jeg er kommet for nær land eller et skjær. I samme øyeblikk duver en hval nedover skutesida. Jeg ser bare siste halvparten, men størrelsen må være litt større enn båten. Men den blåser ikke, og i kavet etter fotoapparat mister jeg den av synet. Shit, jeg holdt nesten på å kjøre på den.
Folda er lang i 8 knop, og etter 4 timer er jeg over og nærmer meg Rørvik. Dette området ligner til forveksling Lofoten på kartet – fordi det bygger litt ut av Norges kyst. Jeg kobler meg til strøm og koker fiskemiddag (Svigerfar, Jarles, fiskebeholdning). Så oppdager jeg at gjestebrygga er reservert, og før jeg får plassert siste sjokoladepuddingbit der den hører hjemme må jeg forhale til en annen utstikker, uten strøm.


23.april kl. 10.00
På rundtur i Rørvik, på kystutstilling i et flott, nytt kystkultursenter, der jeg deler vafler med fire gamle fruer som også lurer på hva ”passert middagshøyden” betyr. Og selv om disse damene hører til aftensolen så har utsråler de et voldsomt humør, noe som etterhvert smitter over på stakkars meg med defekt PC. Ja, de vet knapt hva det jeg er deprimert for engang
.
Etter utstilling går jeg til det skritt å sende fra meg PC til Øystein, min mester å få livet til å skinne igjen.

Deretter går jeg etter bilstrømmen. Utenom min fire venninner på kystkultursenteret er Rørvik tom,

men det viser seg at idrettslaget arrangarer kystdag, og idrettshallen er full av sånne salgsgreier. Jeg ender opp med 20 minutter i en masasjestol til 44.000,- + moms og deretter kjøper jeg såler med vann til kr 399,- Dem har jeg ikke tatt ut ennå. De masserer, holder varmt, og så får jeg dobbel ”sjøgang-effekt”. Til og med på Kiwi føler jeg det er litt sjø nå.
23. april kl. 16.00 forlater jeg kystkulturen i Rørvik med en stående avtale med Telenor mobil som på messen garanterte meg et ”3G” – kort til maskinen, og det skal ligge klart i Bodø. Da kan jeg oppdatere weben på mobil i bredbandshastighet. Turen til Brønnøysund er meget behagelig, innaskjærs, og jeg rekker et bildet av Torghatten før sola går kl. 21.00


24.april kl. 13.00
En lang morgen skyldes at jeg har god tid nå. Skal møte KOLONs turnegruppe i Sandnessjøen, og dessuten møter jeg en gammel seiler (dvs, pensjonert Brønnøysund-register-fyr) som selv har seilt sin Colin Archer-kopi fra Oslo for noen få år siden. Så løses vi noen verdensproblem sammen med to hyggelige gutter som var kommet inn fra olje-jobb med helikopter. Siden det var litt ventetid på videre fly til Stavanger så ble de nysgjerrig på båten de hadde sett fra luften. Hele skjærgården utenfor er full av skjær, øyer og langstrakte holmer. De som har småbåt her må kjøre i flere timer for å komme ut i åpent hav. Noen har aldri vært der.
Først passerer jeg Vega, som fremstår både som et høyt fjell men som mot nord legger seg skikkelig langgrundt. Det var dette skue guttene hadde sett fra helikopteret.
Jeg nærmer meg Petter Dass sitt rike, Alstahaug.

24 april Kl. 16.00
legger jeg til på Tjøtta, hjemplassen til sjefen min, han Martin. I gjestehavna er det et nydelig vær, og på forespørsel om guttungen som har på seg flytevest kjenner Martin. "Joda, de har jo spilt endel forball sammen". Så kommer faren hans farende i full speedbåtfart. Båten er full av unger, grillkull og før jeg har funnet ut hvorpå banen Martin spilte, så var familien avgårde på holmetur.

Her stod jeg og snakket fotball (les det svigerfar)

Det er mange meter dypt her. Likevel ser du alt klart.

24. april Kl. 18.00
gjør jeg en bommert. Jeg forlater Tjøtta for å ta meg frem til mitt møtepunkt med KOLON. Jeg forlater fin havn og 220 volt. Jeg har heller ikke fått med meg at Alstahaug vg. Skole ligger – på Alstahaug. Jeg trodde allerede at Clemet hadde lagt ned alle små videregående skoler og puttet dem inn i de såkalte byene som oppstår over alt. Men nei, først etter en kald natt i Sandnessjøen får jeg beskjed, og så er det å returnere til Alstahaug.

Fem av de syv søstrene - som jeg allerede har passert tre ganger

På Alstahaug kunne jeg først ikke finne brygge, dvs jeg fant ei bilfergekai, men heller ikke den var ferdig bygd.

 


Tirsdag 26. april kl. 11.30
Da KOLON var på nordligste punkt, Gamvik, så passerte jeg Lindesnes. Nå møtes vi så midt i Norge det går an, Alstahaug. Når de avslutter sin turne den 12. mai i Flekkefjord så er jeg i Tromsø, midt nordligste. Dette feiret vi på ekte Roald Amundsen-vis med en skål i saft + en flott forestilling for Alstahaug vg. Skole. Kjempekoselig skole – som alt annet selvfølgelig er nedleggingstruet.

Rikke hadde kjørt - og var trøtt.

Marius hadde ikke kjørt - og var våken

Camilla var egentlig syk, men når det er forestilling er de klar. Kristin har rød BH.

Tirsdag 26. april kl. 14.00
var utstyret pakket og vi byttet landsdel. KOLON kjørte til Levanger for å rigge inn i kinoen i kveld, og jeg driver nordover til Onøy for å besøke fetter Tormod med familie. - Og Kari og jeg hadde vært sammen i 23 år.

Tirsdag 26. april kl. 19.30.



Ankomst Onøy nye småbåthavn med norske flagg fra Johannes og Ingeborg.
Tormod er prest i et øysamfunn hvor hurtigbåt er fremkomstmiddel. Stolte foreldre, Ingunn og Tormod hadde fått anvist båtplass, men det viste seg at sementen ikke var tørr på landfestet så jeg måtte flytte over til båtforeningshuset.

Snakk om fersk brygge. Og igjen er det altså utlendingene som har oppdaget kvalitetene med landet vårt. Tormod jobber sammen med engelsk organist og tysk prestekollega. Et flott øysamfunn med alle kvaliteter. Når du reiser på ferie låser du døra, og setter nøkkelen i - på yttersida – slik at folk skal se at du er bortreist.


Onsdag 27. april kl. 08.30
Etter hyggelig frokost og dusj skulle familien i barnehage, skole, jobb og jeg satte kursen mot Hestmona og Polarsirkelen.

De har alt på Onøy, iflg Ingunn, kona til Tormod, men ferskt, hjemmebakt brød er best. Jeg legger her ut gave fra Ingunn i det jeg passerer Polarsirkelen.

Dvs jeg hadde først glemt polarsirkelen, den står ikke i sjøkartet. Men her fikk jeg fylt tre grunnleggende behov.

Mens jeg tømte septiktanken ringte båtseptikekspert over alle, Øystein, og fortalte at Pcen var fikset og sendt, og i samme øyeblikk oppdaget jeg passeringen av moralsirkelen. Været er fortsatt like, uforskammet fint. Det er sjeldent det er så stille på sørlandet en sommerdag

 

Onsdag 27. april kl. 20.00
Ankomst Inndyr i Gildeskål kl. 17.00. Her slutter foreløpig spor etter pappa, Bjørn. Den 9.april 1940 lå han sammen med med broen, Alf, da krigen brøt ut i Norge. Den ellers så utfylte almanakk blir plutselig blank i 3 måneder.
Jeg legger til ved stedets Joker-butikk og spør dama bak disken om hvor de skikkelige gamle menneskene bor? De som har bodd her hele sitt liv. Tja, hun hadde både brød og melk, men selv en Joker-butikk kan ikke svare på alt.

Jeg rusler en tur i vakre Inndyr, og inne i en garasje står en 1985-modell, amerikaner. En yngre herre holder på å skifte til sommerdekk, men på en krakk sitter Ingvar, 87 somre ung. Han har vært sjåfør i området siden han gikk i land fra fiske i 1937. Men han er innflytter. Flyttet hit fra nabobygda i 1969 da veien kom hit. Bilen har King Kong Olav hatt i sin stall. Kong Olav likte amerikanske biler med automat og 8 sylindre må vite.
Men min far og ”Excelsior” vet han ikke noe. Hans egen far ble drept på Bodø havn i juni 1940 da et tankanlegg eksploderte. Ingvar er eldste medlem i US-Car-club. Han er forøvrig eldst på stedet også, foruten de gamle damene da, men de husker jo ikke noe om båter og sånn. Ingvar tar seg en prøvetur på sommerdekk, jeg går en 6 km gåtur til Gildeskål kirker, fra 1881og 1130.

”Du kommer for sent”, var Ingars siste replikk. Kanskje det.


Torsdag 28. april kl. 10.00
Øystein har fikset Pcen og sendt med ekspress. Hege, Toro, Kari og Lars har bidratt med å hente frem aktuelle CDer for gjennoppretting, og her står jeg med en "flunkende" ny PC.

Nå skal jeg bare gjennom alle passord-opprettinger. Da KOLON passerte konfiskerte jeg deres PC for å ha den i reserve + at i dag venter det et "3G"-kort i Bodø som skal revolusjonere KOLONs oppdateringer av web det neste året, og jeg skal prøve det ut på resten av denne turen. Jeg husker ikke så mye av turen frem til Bodø, passerte Saltstraumens ytre del men her jobbet jeg bare med web.


Og her er bildet fra Bodø. Jeg tok av meg de lange ull-underbuksene.


Og da er jeg ferdig med tredje uke på sjøen.