Dagens tanker.

6.6.2006

For noen år siden ble folk slått ihjel om de påstod at jorda ikke lenger var flat. Samtidig dro fiskerne ut for å fange mat, og etter noen timer forsvant de, for så å komme tilbake igjen, like hele, med fisk. Og det stedet hvor fiskerne hadde vært var selvfølgelig like flatt som det stedet de hørte hjemme. Jeg har også fryktelig problem med tangens, cotangens og endel av de matematiske begrepene som skulle beregne det berøringspunktet en rett linje hadde til sirkelen, men jeg tok jo ikke livet av læreren for det, dvs jeg hadde vel egentlig veldig lyst.
Ute på horisonten kjører en båt parallelt med meg. Plutselig er den vekk -bare den ikke har forsvunnet over kanten!


5.5.2006

Vi blindes av enhver generasjons ”must”.
JOTUN fabrikker lagde miljøforurensede malingprodukter i kjempeskala i den tid da blymønje ble godtatt som det beste middel under båtene. Og hvalkokeriene og hvalbåtene var big industri Sandefjord.
Nå er fjorden svært forurenset, men skal JOTUN betale for noe de ikke visste, eller så på som en miljøskandale.
Det man ikke kunne se hadde man ikke vondt av. Når problemene ble dumpet i havet så forsvant de.
Nå begynner dumpingen av sennepsgass etter krigen å true miljøet vårt. De gamle krigsskipene som ble senket utenfor Arendal var stappfulle av den giftige krigsgassen. Hvem tenkte 50 år frem i tid i fredsrusen?
Hvilken rus kommer våre barn til å måtte betale for?
Gro Harlem Bruntland er fanatisk motstander av mobiltelefonbruk. Samtidig er snart ethvert barn i skolepliktig alder utstyrt med en tikkende bombe?
Var det derfor jeg traff disse kineserne i Gøteborg? De dresskledde herrene som oppsøkte de tre store byene rundt Kattegat på to dager. Skulle de sjekke utviklingen. Skal de slå til når vi er kokko nok? Var deres møte meg nettopp det beviset de trengte? De hadde truffet en freak. Han hadde allverdens av mobiltelefoner og 3G-utstyr i båten. Likevel så han ut som om han bodde i en fattig husbåt, spiste bananer rett fra skallet, ubarbert selv om båten var full av 200V og så påstod han at kona var på jobb! Jeg tror de reiste smilende hjem til kina med et ”must” av billedbevis. NMT-ens hjemland er snart klar for invasjon. I alle fall en økonomisk invasjon.

 

5.5.2006

Et endepunkt i dypdykk i gammel kystfartshistorie.
Oslo havn, tidlig morgen. Når vi oppholder oss midt i byen merker vi ikke all båttrafikken rundt oss. Ferjer henter skoleungdom og voksne fra alle småøyene. Katamaraner suser på tvers fra Nesodden til Fornebulandet. Hvorfor, forresten, la de den nye flyplassen langt inne på bondelandet? Alle flybensinen kommer f.eks sjøveien.
Jeg begynner å nærme meg slutten på et praktisk dypdykk i den nære sjøfartshistorien langs norskekysten. I følge loggboka har min far opplevd mange slike fine morgener på vei ut Oslofjorden. Oslofjorden er lang – og kjedelig, men samtidig trygg.
I et forsøk på å oppleve noe av det samme livet opplever jeg også de enorme forskjellene

I dette øyeblikk suser en katamaran rundt meg på kryss og tvers, Nesodden, Sandvika, i 30 knop. Det er en effektiv måte å forflytte seg i et havnebasseng i stedet for å kjøre rundt med bil. De gamle fraktebåtene gikk sjelden mer enn 7-8 knop. Men de gikk ofte en effektiv rett linje i stedet for over fjell og inni fjorder.

Men hadde de bedre tid da? Frakteskipper Eol, som jeg traff på Åstol, synes det var så gøy å snakke – for nå hadde han tid. Før hadde han bare måtte rushe videre, ny last, godt vær. Og dersom de måtte ligge for været så ble det stress med megleren. Tidsklemma var nok et like kjent begrep, men de brukte ikke de ordene.

Kommunikasjon var det verre med. Eol pleide å sende et telegram hjem til kona i hver havn. ”Alt vel”. Mens vi kan bruke 160 bokstaver i en tekstmelding så kostet hver bokstav i telegrammet. Og prisen pr bokstav var forholdsvis mye større enn hva en SMS koster oss i dag. Deretter gikk kona rundt medbrakt telegrammet på øya og formidlet beskjeden videre til de andre hustruene som hadde menn med samme båt, ”Alt vel” fra Finland, Polen, Tyskland, Danmark.

Oslofjorden var også et trygt sted seile i. De brukte ordet seile, selv om denne delen av fraktefarten for det meste handlet om å kjøre med motoren gang. Loggboka forteller aldri om landligge på tåke i Oslofjorden. Enten var det sjeldent eller så kunne man holde seg langs land og derfor seile videre.

Kanskje var Oslofjorden et hvileskjær. Han kunne sitte bak rattet og gruble over livet? Men han hadde ingen autopilot som gjorde det sørlig mulig å lese. Han kunne som regel ikke sette på radioen og høre på Nitimen. Til det var motorstøyen for øredøvende. Derfor ble det kun korte øyeblikk med Kurer-batteriradioen opptil øret når værmeldingen høytidelig ble lest opp med kuling og stormvarsler.

Jeg nærmer meg Oscarsborg festning. Stedet der en av de viktigste enmannsbestemmelser i Norges nyere historie. Festningen var den gang bemannet med soldater. Stedet ligger perfekt. Oslofjorden er så smal at to danskebåter med pølseturister har problemer med å passere hverandre samtidig. Her forsøkte Blücher i snike seg inn om morgen den 9.april 1940. Kommunikasjonen den gang var mer komplisert. Trusselbildet mot Norge var også uklart. Men kommandanten tok en beslutning ”Fyr”. Han ble helt. Aksjemegleren i Asia som ble verdenskjent for noen år siden satset på feil ”hest”. Dermed gikk banken i milliardunderskudd. Han ble ikke helt. Hva om det hadde vært et engelsk millitærfartøy på vei inn Oslofjorden den 9.april. Av og til må man gjøre egne valg og stå for dem etterpå.

Fraktefarten fortsatte sin trafikk under krigen. Folk skulle fortsatt ha sine varer selv om det ble knapphet om mangt. Etter krigen skulle landet gjenoppbygges og mangt et fartøy fraktet tømmer, sement og andre byggevarer rundt i landet. Når fosser det ene containerskipet etter det andre innover Oslofjorden. Hva er det som haster sånn. Hva har de i containerne? Mer bensin, flere biler, flere plastdingser som avdelingene til Nille venter på. Enda flere klesplagg til 2 ukers-fullpris for deretter å selges til bunnpris.

Uansett hva containerne inneholder. Det er en effektiv form for transport, omlastingen går fort, og båten kan fortsette til neste havn. Da fraktebåtene lå i Kristiansand og lastet stav så la de hver plankebit på plass i lasterommet. Lønningene var lave og det kostet ikke så mye. Båten ble lastet 100%. Nå kjører postbilene rundt i byen med lasterommet fullt av tunge traller og oppi trallene kan det ligge ei grønn på10 kg. Det blir mye kjøring med tung last for liten pakke, og kanskje det ikke haster med innholdet engang?

I stedet for alle spesialtilbud om ”Ekspress”, ”Ilpakke”, ”Fremme over natten” så burde vi innføre et billigtilbud som hette ”Haster ikke”, ”Kan vente til neste uke når du har noe samme veien”, ”Da tar vi det neste gang”.


02.05.2006
Her kommer første leserbrev eller lesertanker eller kort og godt dagdrømmer, eller var det en drøm? Kollega Rønnaug sendte meg dette :-)
Jeg må fortelle deg; jeg drømte nettopp om deg. Jeg og Pernille og Ida var tre eventyrere (og søstre) ute på farlig oppdrag, Så ble vi tatt til fange av DEG – du var kaptein på ei diger sjørøverskute! Dessuten var du omgitt av ikke bare standard skumle pirater, men også noen litt lettkledde piratpiker..haha. Rett før vi måtte gå planken og alt håp var ute, fant du plutselig ut at Ida var niesen din. Vi var altså alle i familie, og ble enige om å styre skuta og dra på raid i fellesskap!! Det endte med at vi satte kursen mot Brasil og det siste du gjorde (ikke skyld på meg, jeg drømmer så mye rart) var å ta av deg alt unntatt sjørøverhatten og spankulere fornøyd omkring på dekk i solnedgangen.. Alt gikk bra til slutt.

28.4.2006
Røtter
Hva er det som får norskamerikanere til å oppsøke benken der oldefars visstnok har spikket både en og to seljefløiter? Om det i det hele tatt er den riktige benken, om benken inneholder de originale materialene eller står på nøyaktig rett sted er ikke sikkert. Det skjønner til og med norskamerikanere, men det er i bunn og grunn ikke så nøye. Hvorfor reiser tusenvis av mennesker for å holde handa på en mur i en by der titusenvis andre mennesker i andre religioner drar for å holde handa på andre murer, men med en annen religiøs grunn til å velge den andre muren.
Mest sannsynlig er det menneskes behov for øyeblikk. Gode øyeblikk som man kan leve et helt liv på. – Noen kan leve lenge på et sjeldent frimerke.

Jeg har sovet alle mine somrer fra 0 til 14 år oppå en 2 sylindret, semidiesel som ristet rimelig bra. Men jeg våknet bare når pappa enten startet motoren tidlig om morgen eller jeg våknet når han stoppet en sen kveldstime. En vanlig tur fra Arendal til Oslo tok som regel 22 timer med greit vær. Han var på jobb. Jeg var på ferie. Men det er ikke 14 somre med dunk, dunk jeg husker.

Avbrudd
Det jeg husker er bruddene vi gjorde. I dag lette jeg etter en fjellnabbe innenfor Lyngør. Jeg trodde lenge den var ved Kragerø, men fant et dagboknotat hvor det står at vi lå oppetter en fjellskrent ved Dybvåg. Vi lå ikke der fordi jeg skulle få seile i livbåten med det kvaderatmeter store seilet som mamma hadde sydd av en gammel seilduksrest. Nei, vi lå der, stadig i flg notatene, fordi det blåste stiv kuling og da pleide ikke pappa å seile i åpen sjø mellom Lyngør og Tønsberg med oss om bord. Det var derfor jeg klarte å seile rundt i en tung livbåt på en kvaderatstor seilfille. Dvs seile en vei og ro tilbake den andre veien.

Øyeblikk
Ikke alle øyeblikk man husker er gode. Vi kan le av følgende hendelse i etterkant, men jeg var ubevisst konsekvensene da jeg rasket med meg et misfoster av ei oversized bolle som lå til avkjøling på kjøkkenet. Vel hjemme fra butikken noen minutter senere er resten av familien opptatt med å lete etter the missing link. Kari står klar til å skjære opp sin perfekte flettede kanelkrans men Simen kan ikke finne sin! Skuffede øyne på en treåring er ikke behagelig.

Men tiden leger de fleste sår, og som regel husker man bare de gode øyeblikkene. Nå leter jeg etter å geografisk befeste noen øyeblikk, plassere noen benker. Min frimerkesamling.

Winston Churcill husket sin først opplevelse fra han var ca 3 år. Bestefaren hadde lovet ham å gå på pantomimeforestilling og han hadde gledet seg lenge. Dagen opprant, men da de skulle gå fikk de beskjed at teatersalen hadde brent ned samme dag, og de voksne gjorde morsomt nummer av at det eneste som fantes igjen var nøkkelknippet som teatersjefen hadde hatt i lommen sin. Dagen etter skulle Winston på bestefartur for å se på branntomten, men Winston ble veldig skuffet da han bare fikk se noen brente tømmerstokker. Han ville også oppleve det morsomme nøkkelknippet.