Uke 2 - 25. april til 1.mai 2007
(Uke 1 - Kristiansand - Slåttevik 9-17.april)

Onsdag 25. april 2007


"Skarv" ligger i opplag i Boknafjorden mens skipperen og hans rederkone har vært en svipptur til London.


Det var på tide å få ajourført lommeuret med tidskula som ramler ned hver dag nøyaktig kl. 13.00 i Greenwich. Denne praksisen har holdt på helt siden 1884 da Britene forlangte å få flyttet null-meridianen - til franskmennenes store protest. Pga opphopning av turløpere i London Maraton så rakk vi ikke frem før kula hadde ramlet ned, men +/- 30 minutter betyr da ikke så mye for meg, men for seilskuteskipperne var det viktig å ajourføre kronometeret før de stakk til havs.
Det var liten repons hos engelsmennene da jeg forlangte å få kula opp igjen slik at jeg kunne få tatt bilde av fallet. En 123 år gammel tradisjon kunne ikke brytes - mente de.

Onsdag 25.april 2007 kl. 18.00
Avgang fra Slåttevik etter å ha kommet med Norway buss fra Kristiansand. Skjærgården syd for Haugesund ligner til forveksling på Blindleia - med en tanke mindre barnåler. Men området er lunt og fullt av gamle små handelsteder, de fleste nedlagte, men ikke i Slåttevik. Handelsmannen kunne berette om en voldsom sommertrafikk.


På vei mot Haugesund passerer jeg wnda flere av de mange nedlagte handelsstedene.


På Dyrnesodden treffer en på de typiske småbåthavnene som gjerne har noen gjesteplasser ledig. Men jeg skal over Sletta, beryktet fra Reiseradioen som ofte annonserer følge med Redningsskjøita. I dag blåser det bakfra og jeg blir behagelig dyttet opp i 9 knop. Den eneste her ombord som ikke liker bølgene bakfra er Frk. Autopilot som jobber fælt mens jeg setter sjømanssben. I det jeg skriver inn dagens tekst ser jeg kveldens havn på Bømlo stikker opp av havet. Samtidig passerer jeg den beryktede Bloksen hvor "Sleipner", utrolig nok i dette havet, klarte å treffe en holme på ca 1 m2.


Torsdag 26. april 2007


Under ankomsten onsdag kveld så Espevær ut som ei steinrøys i havet. Dagslyset kunne avsløre ei uthavn hvor det tidligere bodde 600 mennesker.

I takknemmelighet over Espeværs fiskehjelp til India hadde en indisk delegasjon i 1995 plantet en svær statue over espeværingen.



Jeg forlot Espevær brygge til fots. Cafeen var stengt frem til sommersesongen når øya overbefolkes av husturister, båtturister og UFO-turister. Siden jeg ikke har sett en UFO på lenge så bar det oppover de koselige små veiene, og plutselig var det noen som ropte "Harald". Passe forfjamset antok jeg at dette var det første sikre tegn, og en kopp kaffe senere satt jeg fortsatt på altanen til


Nansy. Og fire støvleskaft senere var vi på vei til UFO-ringen. Det viste seg at jeg hadde møtt Nansy tidligere, i Svinør høsten 2006, og nå hadde hun sett noe "hår" komme gående forbi huset hennes.



For 31 år siden oppførte den ellers så rolige nabohunden til Nansy seg helt unormalt og den sluttet aldri å bjeffe den natta. Flere dager senere oppdaget espeværingene en eggformet ring på et avsidesliggende sted på øya. Jordoverflaten var trykket 20-30 cm ned i bakken, og selv den dag i dag har det aldri begynt på vokse normalt i ringens belte som er ca 30 cm bredt. All verdens forskere har vært i området for å finne en forklaring på denne ovale ringen md en diameter på 10-20 meter.



Men det finnes mer normale ting også. En gammel hummerfarm som i sin tid kunne romme 25.000 hummer er restaurert etter alle kunstens - og EUs regler.

Og for meg var det enda hyggeligere å ringe uanmeldt på døra til Anny. Etter 3 sekunders betekningstid kunne hun slå fast at dette var sønnen til Bjørn, kaffen på bordet og masse oppdateringer om livet fra begynnelsen av 20-tallet. Hennes bror, Norman, var ombord på Bjørn sin kutter "Excelsior" da de lå i Bodø 9.april 1940.

Annys kaffekjele kunne rommet minst 30 liter og kunne mette en halv landsby. Den stammet fra et forlis ved Lindesnes for flere hundre år siden.


Torsdag 26. april kl. 19.00

Jeg tøffet innover i Hardangerfjorden. Natur og industri.

Ved en virksomhet for opphenting av vrak på dyp og annen virksomhet dukket en gammel "kjendis" dukket opp.

Jeg måtte ta en titt bak, men fortsatt intet akterskip var å se. Som vi sikkert husker gikk "Server" på grunn utafor Fedje og akterskipet ble liggende igjen, og det gjorde en del olje også.


Torsdag 26. april kl. 21.00 - ankomst Valen

Jeg tøffet videre og kom etterhvert forbi Valen i Kvinneherad kommune. Ville hun kjenne meg igjen?

Gule sider var ikke helt å stole på, jeg bommet litt på nøyaktig sted, men den gule jakka til May Britt var ikke til å ta feil av. Brygga hennes lå klar.


Industrikvinnen med 200 arbeidere under seg har innredet en liten kåk med utkikk over Hardangerfjorden


Og deretter måtte vi finne ut hva som hadde skjedd de siste 35 årene


Fredag 27. april 2007 - kl. 06.00

Det var meldt en strålende dag,men over Folgefonna lå det et tungt skydekke. På tide å skifte fra Hardangerfjorden til Bjørnafjorden



Snarveien fra Hardangerfjorden til Bergen går gjennom denne smale fjordtarmen.

Og i motstrømmen stod fiskerne kl. 07.00 om morgenen. Vet ikke språket de snakket, men tre stående menn med proft utstyr er ikke til å ta feil av.... Skal vi gjette språket?


Strandhotellet i Os har overlevd i mange hundre år og under stadig utvidelse.


Like etterpå er det viktig å holde unna for de nye gassferjene fra Hallhjem. De går fryktelig fort. Klarte ikke å få med kajakkpadleren i venstre hjørne.

Etter å ha gått på utsiden av Sotra nærmer jeg meg det største symbolet i Norge på hevn og represalier under annen verdenskrig, Telavåg. Etter at Telaværingene hadde skjult en overlevende engelsk flyger ble samtlige menn sendt i konsentrasjonsleir mens husene ble brent.


Fredag 27. april 2007 - kl. 16.00
Jeg forlot Telavåg, tok frem !984 og satte kursen mot nord.


De fleste av George Orwells tekniske spådommer er kommet mye lenger enn han noen gang klarte å fabulere. Det som ville ha overrasket han var nok at vi frivillig lar oss overvåke, ja vi til og med betaler selv for å bli overvåket.



Jeg holder kontrollen via 12 amerikanske satelitter, jeg har kontinuerlig kontakt med 2 GSM-kanaler, jeg kan rope på VHF-radioen og flere tusen ganger i sekundet sjekker ekkoloddet hvor dypt det er under båten. Jeg haar web-kamera på PCen som kan kobles til MSN, jeg forteller gjennom butikk, bensin og mat-kjøp hvor jeg er, hva jeg spiser og hvor fort jeg kjører...... og jeg skrrver til og med ned selv hva jeg tenker på.

Fredag 27. april 2008 kl. 21.30

Fredagen ble feiende fin med avslutning i gjestehavna på Fedje, eller "feie" som de sier her. Tilsynelatende trenger ingen å feie foran egen dør, men nå har de sikkert feid strendene for oljesøl etter at oljetankeren "Server" la igjen hele styrehuset her da de skulle bare levere losen.

Ingen har spurt meg denne gang hva som er farligst på båttur - så da får jeg bare nevne "biler".... På Fedje bor det visstnok 5-600 sjeler. Det er derfor de er så flinke til å "save our souls" i trafikktårnet på toppen av Fedjefjellet - eller "Ferjefjellet" som vi sier i Kristiansand. Det er visstnok like mange biler som innbyggere - så kanskje de må feie for egen dør heretter likevel? Jeg fant ikke noe oljesøl.

Men apropos Fergefjell; skarpe hoder har bøtet på bilkjøringen på Fedje, så Fedjeværingene har sveiset sammen en liten trekkferge når de skal på butikken. Avstanden over sundet er ca 30 meter, kjøreavstanden rundt bukta er flere kilometer. I morgen skal jeg kaste på en tier og sveive meg over til "Tinnprodukter" - et av Fedjes fabrikkprodukter. Da jeg så de uttalige TV-reportasjene om oljesølet til "Server" så var det ingen som fortalte om Tinnfabrikken, om alle rorbuene, om sveieferga

eller om alle caféene. Så derfor avslutter jeg kvelden med å lytte på kanal 80 hvor alle kapteinene på oljetankerne melder fra i ett sett om at de kommer fra alle kompassets retninger. Da en liten 50-fots cabincruiser meldte fra at den var i området fikk kapteinen strengt beskjed fra Fedjekontrolltårnet om å "tie still, lytt på radio og hold deg unna"


Lørdag 28. april 2007 - kl. 12.00

Det ble en lang morgen før jeg endelig stod opp, og etter en enda lengre frokost var tiden inne til å sjekke ut hva denne øya 4 km lange øya kan inneholde - utenom ei svær bukt i sentrum. Jeg tok på meg fjellskoa og begynte å vandre langs endeløse smale asfaltveier.


På sørsiden dukker det opp en spennende natursti hvor du blant annet går gjennom de gamle torv-områdene som ble dyrket kommersielt - før alle fikk oppvarming gjennom elektrisitet.

Når torva ikke lenger dyrkes vokser trærne opp og dermed skjer det en raskere fordampning av vannet i jorda, og dermed tørres jorda ut. Har jeg skjønt det riktig? (Mann, 51, som nettopp har bakt sitt første brød)



Jeg tok en rast på en benk, men oppdaget snart at dette var spesiell jord - følte meg straks litt uvel...



Men like ved lå nok et tegn på at Fedje ligger langt ute i havet. De som omkommer og ikke blir funnet på havet har fått sin lille minnelund.


Vel tilbake i gjestehavna hadde min nabofamilie vært på fisketur, og det ble fersk fiskemiddag både til meg og


min måkenabo i natt - som hadde skite hele taket mitt fullt.


Takk til Fedje. Tinnfabrikkens utsalg var dessverre stengt, men det var mye fint i vinduet - til neste gang.


Siden det blåste litt mye ved avgang fra Fedje valgte jeg innerste veien oppover. Etter å ha passert Sognefjorden ble det helt stille og Sogn og Fjordane fremstod i sola mens jeg kokte torsk til middag i 7 knop på flatt hav.



Jeg hadde egentlig tenkt å finne meg ei havn langs fastlandet, men så dukket dette synet opp da jeg kom ut av en fjord. Langt ute til høyre for solnedgangen lå "Norskehesten". Med sine 460 m.o.h. kan den ses langt ute på havet. Dit ville jeg i kveld.


Jeg nektet å innse det som kartplotteren viser meg hele tida. Et så stort fjell ligger et stykke unna, og da jeg ankom havnen, ja for det finnes ei brygge der, så var sola gått ned i havet. Men selv om jeg lå i le for vinden, som hadde begynt å blåse opp litt, så ramlet det fallvinder ned fra fjellet. Jeg hadde følelsen av å legge til i stiv kuling inne på bukta. Men så sluttet det å blåse like fort som det begynte. Og etterhvert dukket det mobile nettverket opp også


Det er meldt sol i morgen også


Søndag 29. april 2007 kl. 07.00

Sola skinner mot den 480 meter høye veggen.


Både det sorte og det hvite fåret fulgte meg et stykke på veien oppover.


I motsetning til mitt spede forsøk på å nå Prekestolen (720 m.o.h.) fra sjøen så var dette barnemat. Stigningen var bratt, men her hadde halve innbyggertaallet i Fjordane vært og trampet sti før meg.


Etter et time kunne jeg se utover hele ytre Sogn og Fjordane.


Forrige tindebestiger har vært her dagen før meg.


Så var det på tide å kikke over kanten. Jo, "Skarv" lå der fortsatt. Det er merkelig hvordan du føler at du kan ramle over kanten selv om du ligger flat på magen. Men det er bare litt høyere enn Twin Towers, eller 150 meter høyere enn Eiffeltårnet.


Svett og fornøyd var det på tide med første bad i Sogn og Fjordane - for første gang i hele mitt liv.


Etter å ha kjørt langs den imponerende Bremangerøya kom Bremangers svar på Prekstolen bare enda høyere, 860 m.o.h.


Og like etterpå dukket det best bevarte handelsbryggemiljøet i Sogn og Fjordane, Rugsund. Restauranten har vært i drift i generasjoner.


Det var på tide å fylle brennstoff i Måløy, men noen hadde kommet før meg, og de hadde ekstremt stort behov. (Den lille tankbåten er også ganske stor...)


Så var det valgets kval. Skulle jeg ta Stadt i samme slengen? Klokken var 19.00 og vinden var Nord-Østlig. Det passet bra for den første delen, men det kunne bli tøft på Nordsia av Stadt. Jeg kjørte oppunder Stadtlandet fra sørsida for å se om det fantes en havn. Det gjorde det ikke. De som har bodd på denne ytterste gården måtte ta båten med seg opp på fjellet når de hadde rodd en tur til Måløy etter snop...... ingen skulle tru at nokon kunne bu....


Men Stadt viste seg fra godsiden - på sydvestsiden.


En supplybåt lå og duvet i solnedgangen, men rundt neste hjørne ventet vinden og bølgene.


Jeg søkte havn i den havna som ligger nærmest Stadt, og som faktisk heter "Honningsvåg". Og her jeg ligger kan jeg se skodda som trekker over Stadtlandet. Her er det kaldere, og min lokale fisker som jeg fikk låne flytebrygga av anbefalte meg å dra kjempetidlig i morgen. Det skal bli liten kuling - og da holder den seg noen dager. Men jeg er fremme, selv om jeg ikke formelt er i Møre og Romsdal ennå, så er jeg på nordsida av Stadt. Og da får jeg begynne å se om noen er hjemme......


Mandag 30. april 2007 - kl. 05.00

Siden min fiskervenn fra Stattlandet anbefalte tidlig avgang - så gjort, ringeklokke, lys våken, og bølger som Kari ville kalt "jeg liker meg ikke mellom Kragerø og Risør i slikt vær". Etter en time var jeg innenfor og igjen på flatt hav. For min fiskervenn, som stort sett likte seg best i fjøresteinene utenfor Stattlandet, er nok disse rolige fjordene veldig femi og pysete. Så da får vi se utover dagen hvem som har brød i boksen. Nå kan jeg se mammas øy, Remøya, langt borte i det fjerne. Det er turens omtrentlige vendepunkt.


Det er litt kaldere på denne siden av Stadt. Tror ikke det blir verken bading eller bruk for solskjermen til PCen for øyeblikket

Mandag 30. april kl. 08.00


Fetter Helge hadde vært oppe og lest tidlig web, og frokosten stod ferdig på bordet når jeg kom trampende inn. Etter timers oppdatering var jeg klar for en kort overfart til:


Remøy (Herøy kommune, mellom kommunesenteret Fosnavåg og fuglefjellet Runde). Hva tenker man når man går på en øde vei? Det er 40 år siden man lekte i stranda, veien er ny, folkene er blitt eldre, jeg kommer uanmeldt inn i ei grend som min mor flyttet fra for 68 år siden.


Jo, man banker på første dør og sier "Husker dere meg, jeg heter... og er sønn til ....." Og vips så står allverdens mat på fat. Trylleri. Mammas fetter Rolf - og Johanne - hadde et nydelig bilde av skuta han var skipper på i en mannsalder. Bildet er håndkolorert fra et gammel svarthvittfoto. Det smaker salt sjø lang vei.


Jeg finner onkel Sverre, ivrig opptatt med å hjelpe til med restaurering av bardomshjemmet


Panoramavindu er byttet ut med originale vindussprosser osv.


Men den finurlige vedkassen til onkel Albert er beholdt. Finurlig fordi den fylles opp ute i bakgangen på andre siden av veggen, og veden kan derettes flyttes fra denne skuffen og rett i ovnen. Dette er en av de oppfinnelser jeg husker lengst tilbake i barndommen - kanskje fordi vi pleide å putte yngre fettere i skuffen og hente de ut på andre siden - eller hva Arne?


Det dukker opp bilder av oldefar......heretter skal det spares på kinnskjegget. Vent og se i morgen.......


Tirsdag 1.mai 2007 - kl. 08.00
Etter en familioppdateringsdag, av de helt store kvelden før, står dagen, rent topografisk, i Møre og Romsdal sitt tegn.

Det betyr IKKE at vi skal male flaggstanga, slik visstnok mange i distriktet her gjør. Men mange sunnmøringer drar til Alpene:

Takk til Guro for innsending av dagens rebusoppgave; hvor skal vi? Det visste i alle fall ikke jeg.


Fetter Helge hentet meg med bilen full.


Etter ferjetur, opptak av flere personer, plassering av bil på annet fergeleie, så begynte oppstigningen på privat bomveg. Uten at jeg helt visste målet kunne Helge fortelle at Mørealpen i bakgrunnen var 1200 m.o.h. Vi skulle bestige 1542 m.o.h.


Og jeg somk trodde jeg hadde lagt ut på båttur???. Gutta begynte å gjøre sine forberedelser. Jeg puslet med svippsekken min. Det var betryggende at Roger var fysioterapaut....


Ved 900 m.o.h måtte fetter Sveinung ha seg ei skive. Det var betryggende.


Jeg pustet og stønnet for å ta dem igjen.


Etter 3-4 timer kom jeg omtåket til toppen. Et par andre hadde tatt utkikksplassen hvor de viftet med tærne over avgrunnen. Jeg holdt meg oppi ei koselig håle og presset frem de siste dråpene av 2 liter drikkevarer, plastret litt på hælen - og hadde allerede gruet meg i 3-4 timer for nedkjørselen.


Jeg tok meg en rundtur på toppen av "Skårasalen" og kikket over Mørealper i alle retninger. Rundturen var fort gjort, 3 skritt mot syd > stup, 3 skritt mot øst > snøskavl > ikke trø på den, rasfare, 1 skritt mot vest > 2 varder og mellom dem kunne jeg se bilen nederst i dalen. Men vi skulle ikke returnere den veien. For 7 skritt mot nord og 100 meter ned var det en sneskavl mot vest.


Ned dit skulle vi..... Jeg beholdt de heldekkende skifellene på skiene for å begrense farten. Jeg hadde hatt en svært positiv opplevelse å bestige 1542 meter - uten ett eneste glipptak - tross bratt stigning.


Etterhvert samlet det seg en anselig mengde mennesker, og samtlige så ut til å beherske Telemarksstilen - selv om vi fortsatt befinner oss i Møre og Romsdal.


Vi hadde tidligere på oppturen fått besøk av et par damer som trengte mannlig bekjentskap sammen med nistepakka. Og før vi visste ordet av det var det en gammel bekjent av fetter Sveinung, for 30 år siden.


Disse damene kunne ikke skjønne at vi kom fra Herøy. Ryktene vil ha det til at disse rike fiskerne fra Herøy kjører alpint i jeans, med den fete lommeboka på baklomma, og de svinger med rompa.
Så jeg beholdt fortsatt fellene på skia og sluttet helt å gjøre forsøk på på svinge.


De neste 900 nedstignigsmeterene har Helge fanget inn i følgende bilde - i det jeg suser forbi. Det gikk i redselsfulle krumspring og saltomontaler.


Men vi rakk det til ferjeleiet på Skåra i Hjørundfjorden. Her kommer ferja kun på bestilling.

For her er det bare to gårdsbruk. Men vi bestilte fere fra Skår, måtte vente på Lekneset for nye fergetur tilbake til Sæbø før vi endte opp i bil 2 og retur til bil 1. Komplisert? Ikke for folk fra fergefylket fremfor alle.


Mens vi ventet i 4 minutter på fergeanløpet fikk jeg dette scoopet av den type lastebil jeg kjørte opp til klasse 2 i nær fortid. På grunnlag av 3-4 kjøretimer i denne bilen er jeg kompetent til å kjøre trailer med 4 hjuls tilhenger. Eller er jeg egentlig det?

Denne lastebilen så ut til å være utsatt for et snøras fra 1542 m.o.h over hodet på oss.


Så takk til Helge, Sveinung, Roger, Kjetil og alle de andre vi møtte på. Jeg er nede på havflaten igjen, like hel. Takk til Helge for bilder.