Caledonien Canal september 2014 - oppdatert 13.9.2014
- en gammeldags logg - omtrent som i en bok, der de siste nyhetene ligger nederst

Fredag 29 august 2014

Skipper Ingunn Trosby skal overvintre seilbåten "Hilaritas" på Korsika. Jeg insisterte på å være med på første "leg" dersom turen skulle gå gjennom Caledonien Canal i Skottland. Nå er vi på vei.

Vi forlot Kristiansand fredag 29 august kl. 22.30 i pøsregn og sterk vind, men skipperen hadde bråhast. Ektemann Lars og frue Kari sa adjø til henholdsvis Ingunn og meg. Franskmannen Richard Langlois hadde akkurat ankommet byen og Mandalsseileren Rune Braadland var allerede innstallert i skuta. Vi klarte etter litt komplisert taulek å komme oss ut av innerste gjestehavn. Resten av natta husker jeg lite av. Sjø, vind, bølger, lanterner, litt spy etter rekemåltid.


Men etter et døgn eller fire, husker ikke, kom vi frem til Skottland etter 2,5 kjøredøgn med seil og motor. Plutselig vind, plutselig helt stille.


Etterhvert lå oljeplattformene på rad og rekke og vi kjørte i sikksakk mellom norske og skotske. Skjønner hvorfor skottene sier "Look to Norway, say: YES". Det er frigjøringsvalg her om 14 dager.


Etter nok et døgn kom vi frem til den lille fiskelandsbyen Whitehills. Her stod havnekapteinen vennlig klar og fotograferte oss når vi ankom. Fish&Chips smakte utmerket.


Skipper Ingunn navigerte 39 fot (havnekapteinen mente båten var under 39 fot - for der gikk grensen for neste betalingshopp) inn mellom svært smale bryggekanter med 3 meter forskjell på flo og fjære.


Neste dag klarte vi å kjøre på to gamle dobber som lå like under havflaten. Richard måtte i vannet. Heldigvis var intet skade. I mens måtte Rune fikse dassen, men det orker jeg ikke å vise bilder fra.

Så starter vi på Kanaldelen. Caledoniencanalen, bygget av Telford og sikkert tusenvis av ubenevnte arbeidere som har spadd opp vollgraver slik at kanalens vannspeil flyter høyere opp i åsen enn der Ness river renner nede i dalen. Fantastisk ingeniørkunst.

Da vi kom til det fantastisk pitoreske stedet Fort Augustus begynte skipperen å hente ut saker og ting fra stuerommet. Nå kommer vi ikke inn på WC. Og det var kanskje poenget?


Fort Augustus var fantastisk. Full av turister, mange asiater, cruiseturister, backpackere, syklister,kanalturister. Fem slusekammer som tok minst en time å forsere. Jeg fordrev tiden med å øve på å kaste lasso på pålene.

Vi var på vei opp mens denne skuta var på vei ned. Ikke alle som er fortrolig med å få en lastebåt i haven.


All slags transport gjennom kanalen. Fiskebåter på vei øst og vest. Turister, charterbåter og vi


Tre godt voksne gubber med ballast under redningsvesten la ut fra slusetoppen. Gutta var fra Liverpool og anbefalte et stopp der på det varmeste.


Sprøtt å være på vei gjennom det skotske høylandet i båt og samtidig å passere Caledonien


Utleiebåtene er synlige med sine røde redningsflåter samt at alle går rundt i svære orange redningsvester mens vi kommer kledelig i diskrete oppblåsbare vester under genseren. Etter en fantastisk dag var vi igjen på vei nedover i første ned-sluse mot Irskesjøen og da slusen var stengt for dagen endte vi opp blant ender og sauer i Gairlocky - Gud vet hvor men ex antall meter over havet likevel

Etter å ha vært en tur oppe i det skotske høyfjellet nærmer vi oss østsiden av Skottland. Vi skal bare ned 10 sluser først. Åtte av disse slusene ligger i et eneste anlegg. Vi brukte to timer på å komme ned.

Men alder er ingen hindring. Bestemor & bestefar var på vei oppover slusene i egen båt. Å sluse er en teknikk man lærer allerede i den andre slusen.

Takk til slusepersonalet for hyggelig service. De underviser og tilrettelegger. Vet ikke hvor mange crew vi har møtt - 50 ansatte kanskje. Og takk Tomas Telford som satte i gang dette opplegget. Dersom du har lyst å reise i sluser på leid båt så finnes det et utall båter i alle størrelser. Med kaptein eller ikke. Eller du kan ta din egen båt og reise til Gøtakanal. Samme byggmester. Like sluser. Enda penere broer i Sverige.

Etter en liten regnskyll kom solbrillene frem og vinden.

Straks strøk vi nedover fjordarmene i Hebridene i 9 knop i flere timer. Flatt hav og vind. Veldig bra seilopplevelse for min mage.

Straks var Richard Langlois i sitt ess. Han trives best med seilhanskene på i stedet for motordur i kanalfart. Richard har seilt mye i Middelhavet, tar kone og tre barn med på vindsørf utenfor Brest. 9 knop og Ingunns gourmetfisk til middag

Det er godt å ha proffseileren Rune Brådland med som mannskap. Vi seiler trygt og effektivt


Vi forlot byen Oban på flatt hav og halte tott både Genovia og Genova og Firenze og hva de nå heter alle seilene.

Og - hvilke utfordringer er det seilerne på denne kystlinja snakker om. Ikke vind, men kampen om tidevannet. Disse padlerne var kanskje ute i god tid, men tidevannstrømmen er avgjørende for den gode seillasen.


Nei, jeg har ikke kommet hjem ennå. Byen Oban i Skottland

Resten av dagen har vi seilt i ca 9 knop på flatt hav. Det er en overraskende positiv opplevelse. Man kan snakke sammen overalt i båten. Det uler litt i riggen men kaffekoppen holder seg på plass. Og magen skriker etter skotske kaker og andre godsaker som kokk og skipper Trosby lurer frem fra skipperlugaren - det er liksom et sted vi gutta holder oss unna - utenom når varmtvannsberederen skal fikses. Da får vi ligge en stund på myke silkelaken med skiftnøkkelen.


Vi har overnattet i Port Ellen på ei øy jeg ikke husker navnet på, vest for Glaskow, nord for Irland. Og her snakker de to språk tydeligvis.


Men de er ikke redde for å vise ansikt i de pågående valgforberedelsene. Nå legger vi snart sydover mot Irland


Tror ikke jeg hadde følt meg særlig på åpent hav i denne redningsbåten. Legg merke til hull til seilmast. 150 cm lang

Mandag 9. september 2014.

Vi er innom Banger i Nord Irland for å handle mat. Ingunn er ikke helt i slaget men ferden fortsetter om ettermiddag når strømmen og floa snur i vår retning. Hav, hav, hav, 360 gr horisont. Ikke så mye nytt å ta bilde av.
Så er vi tilbake til sjøvakter. Men i stedet for å være to på vakt i 4 timer så går vi over til en på vakt i to timer - så får vi lengre søvn. Autopiloten gjør uansett bedre jobb enn noen av oss. Vi må bake passe oss for fiskefartøy og containerskip, men dem er det få av.

Tirsdag 9 september.

Etter god seillas hvor tidevann og havstrøm er viktigere enn vi er vant til må vi til slutt bite i eplet og gå inn til Irland for å fylle diesel. Det er for lite vind og jernhesten surrer og går. En liten ukjent havn, Arklow, blir vårt tilholdssted i flere timer. Koselig gate, oppdatering på wifi og så tilbake i båten. Ikke verd et bilde. Nye døgn i åpent hav. Forholdsvis rolig sjø og etterhvert tiltagende vind.

Torsdag 11 september ankommer vi til Scilly Island, ei spennende øygruppe lengst vest i tuppen av England. Siste havn før Frankrike. Her strømmer hundrevis av turister ut i små fiskefartøy, passasjerbåter kommer inn med nye turister. Overraskende mye folk.

Og vi som trodde vi kom til ei uthavn.

Strandidyll og badende damer i satt alder.


Koselige gater

Men turistene var stort sett like gamle som bussen

Så vi tok inn på en hipp strandcafe og viftet med hår, klatrebukser og ditto padlesekker - betalte norske priser på hamburgeren og nøt utsynet mot bikinikledde mannfolk og ditto kvinner.

Endelig kunne vi få bruk for dingyen. Richard utfylte motorkraften med ei padleåre i tilfelle motoren skulle stoppe og vi endte opp i Skottland igjen. Da vi kom tilbake lå hele armadaen på land pga fjære sjø, men om seks timer letter vi anker igjen

Farvel til England, Storbrittania, Skottland, frihetsvalg og flo og fjære. Nå Brest. Og så har jeg 95 giga med dokufilm om femaleskipper Ingunn

Lørdag 13. september 2014


Vinden ville ikke være med oss til Brest, og for første gang på 14 dager førte den oss stadig lengre vekk - ut på Biscaya. Hele natta. Vi gikk 2 timers skift. En mann pr skift. Vi orket ikke å stampe mot bølgene med motor eller krysse tilbake til Scilly Island. Og Rune & Harald skal bytte mannskap i Brest. Utpå formiddagen ble det bestemt å oppgi seil og starte jernhesten. Og i løpet av noen timer forsvant vinden - og de brå bølgene flatet ut, og vi kunne tøffe innover fra et dyp på 4000 meter på lange høye, behagelig dønninger mot Brest. Noen delfiner ønsket oss velkommen.


Skipperen var igjen fornøyd. Til og med vindladepropellen stod stille - og da er det lite vind ombord. Kun pip fra vannkokeren forstyrret freden fra 51 Hk Volvo Penta.


For deresom leser O'Brians bøker om den engelske sjøhelten Jack Aubrey vet å kjenne inngangen til Brest. Dersom franskmennene kom seg innenfor dette festningsverket var de reddet fra engelsk sjøherredømme.


"Hilaritas" er fremme ved første delmål, Brest. Et par småbåthavner stappfulle av seilbåter.


Avmønstrede mannskap gjør skip shape og pakker seilstøvler og ullundertøy.


Skipper Ingunn Trosby har avmønstret Rune Braadland, Harald Stensland og Richard Langlois.


Inn i skipsdagboken følger fetter Tormod og lovens lange arm Hans. Vi tror turen videre over Biscaya vil føre Hilaritas videre på sin godvindseillas.


En 5 timers togtur gjennom vestre delen av Frankrike er en fin debriefing av 16 dagers seillas fra Kristiansand via Caledonien Canal i Skottland til Brest.