TANKER

6.april "INTRODUKSJON"
Da min bekjent Kjell Magne fra Tromsø dro på studie i LA i begynnelsen av epost-tiden sendte han oss daglige rapporter fra sin daglige dunt "over there". Disse notane var sikkert like mye hans egen minnebok som viktigheten av å informere andre. Men gjennom de leserbrevene, som jeg var så heldig å få, oppleve jeg et år i LA, problemer på motorveien, hyggelige besøk fra hjemlandet, oppgaver på skolen. Teknologien har utviklet seg kraftig fra den gang, men nå bruker jeg den samme ideen, men forskjellen er at mottakeren velger selv å lese mine notarer utfra et hint om web-adressen min. Og så har vi jo bedre mulihet til bilder osv selv om jeg på ingen måte er noen racer på web.


7.april "VENNESLA-SYNDROMET SLÅR TIL IGJEN"

Når du går på toget i Oslo så tar du av deg skoene, henter frem et blad og setter deg godt tilrette for en togtur. Når du kommer til Vennesla tar du på deg skoene, legger vekk bladet
og beveger deg sakte mot døra de siste 2 milene til Kristiansand.

Men toget stopper på Vennesla stasjon. Her kommer det på en person som.... tar av seg skoene, henter frem et blad og setter seg tilrette i stolen. Men personen har ikke sånn hast med å nå frem til døra, ikke før forparten på togsettet når ytterste del av perrongen. Da tar vedkommende på seg skoene, legger bladet i veska, og dere går ut av hver deres dør omtrent samtidig..

Når jeg vi kjører bil til Oslo pleier vi å ta av oss jakkene, stoppe i Lillesand for å kjøpe snop .... Da jeg skulle kjøre bil til Tromsø, var jeg plutselig i Oslo ... før jeg kjøpte snop,
og tok av meg jakka.

Nå har jeg tenkt meg på en lengre båttur, og etter et par vanlige dagsturetapper kom jeg plutselig på at jeg ikke hadde tatt frem sjøkartene ennå...


8.april "OM Å GJØRE DET"
Jeg kan jo forsøke å legge skylda på onkel Sverre -- eller Eva D(se oppslag ROLLELISTE), men nei, det er jeg som selv har ønsket en slik
tur som jeg foretar meg nå. Om ikke min kjære Kari har satt turen øverst på sin ønskeliste over hva jeg skulle bedrive i april, så har hun lagt hele sitt hjerte i at "dette er noe Harald vil"

Jeg er nå kommet to døgn på vei, og etter en noe hektisk start med motorproblemer, jobbting som tårnet seg opp like før avreise så har jeg først i ettermiddag (9.april) hatt tid til å sitte stille noen minitter - uten å være konsentrert om navigasjon, matlaging, reparasjon, SMS og web.

Jeg sitter i ei vik uten netttilgang, sola skinner og jeg lengter faktisk litt hjem - en god følelse. Men så sant motoren sviver kan jeg ikke snu her, har ikke forlatt Vest-Agder engang.

Tenker endel på Nansen, Amundsen og alle de etterkommende galninger som vandrer over polisen eller ror over Atlanteren. Disse menneskene må få fryktelig mange tanker i hodet, som de ikke får formidlet til noen fordi de er opptatt med årer, skistaver, hundespann.

Den største utfordringen i vår tid er jo - tid - eller såkalt mangel på tid. Det er tid jeg bruker, ikke så mye som Nansen og Johansen som vandret omrking på polisen i flere år. Jeg er vel fortsatt oppe i 2 timers effektiv arbeidstid i jobben i dag, slik at jeg har ikke forlatt alt. Den største overgangen er nok for Kari som ikke har gubben ved kveldsmaten og frokosten.
Men dette er jo heller ingen unormal situasjon for en hvilken som helst oljearbeider, sjømann eller andre bortearbeidere.

Hva er det så som er så viktig?
Jo, jeg bestemmer selv, nesten helt og fullt, når jeg skal stå opp,legge meg, hvor langt jeg skal kjøre.... Dvs det er ikke helt sant; lommeboka avgjør hvor mye disel jeg skal kjøpe, været avgjør om jeg kan kjøre og jeg legger meg omtrent når jeg pleier. Jeg rydder til og med opp slik Kari gjerne vil at jeg skal gjøre - når vi er på båttur begge to.

Men det er deilig å være, litt redd, se noe nytt.... når jeg bare får tid... til nå har dette vært en ganske hektisk jobb.


9.april "CARHAMPTON"
var en meget spennende aksjon under krigsårene som utspilte seg på vår nære Sørlandskyst. I mitt daglige virke gjennom KOLON teater ser jeg sammenligningen mellom mine unge medarbeidere på 19-25 år og soldatene/befalet på omtrent samme alder. Og i denne sammenheng blir jeg altså gamlingen, bestefar - og det kunne jeg selvfølgelig være også (er jeg det, Simen ?)

Historien kan dere selv lese i boka til Magne Haugland "I natt gjelder det (2001), om mot, overmot, dristighet og dumdristighet - som i dette tilfelle begynte som en god ide og slutten i tragedie. Men det er mange helter med, både gjengen selv og ikke minst de lokale som trør til med livet som innsats.

Uten å virke flåsete så mangler ungdom "en krig" og dermed skaper de gjerne et opprør mot der bestående. Jeg tror ikke ungdom i den rette alder i 1940-45 hadde det samme behovet for å skape seg slike utfordringer. Da fantes sikkert ikke utstyr til basehopp og dykking men mange ungdommer har alltid hatt et spesielt stort behov for adrenalin-kick.
Og mange av dem ender opp i et narkomiljø for å dekke dette behovet - mens de egentlig har helt andre evner -men kanskje ikke ser mulighetene.

Da Simen var liten leste vi Max Manus på sengen - slik at han i alle fall ikke skulle sove den natta. Men hva kjennetegner Max Manus. Han beskriver seg selv som akkurat den typen spenningssøkende person, tok noen vannvittige sjanser og overlevde takket være flaks, flaks, flaks og sikkert stor innsats fra andre. Og så er han "frekk nok" til å rable ned ei bok
i 1945 som rene røverromanen. men han gjorde en stor og viktig innsats.

Og det gjorde mange andre ungdommer i Norge også, men ikke alle ble like mye hedret i ettertid. Tvert i mot har mange slitt med traumer etter krigen. Og kanskje derfor er mange av disse historiene blitt gjemt og glemt. Katatrofepsyke ble vel ikke prioritert i etterkrigsdagene når alle "reserve-heltene" skulle ut å klippe håret av de såkalte "tyskertøsene", men det er en annen historie.

"I natt gjelder det" er en viktig bok for sørlendinger. Alle har hørt om Shetlandslarsen, Oscarsborg 9.april, Narvik osv, men få kjenner til invasjonsdramatikken i Kristiansand - og Carhampton. Vi sørlendinger er jo ikke så viktige


10.april "SEILBÅT KONTRA MOTORBÅT"
I vårt miljø går denne diskusjonen, om men på er vennskapelig mobbenivå hvor seilfolk skjeller ut motorbåtfolk og omvendt. I ettermiddag har jeg lest Ragnar Kvams beretning om sine strabaser på alle verdens hav. Forskjeller og likeheter trer tydeligere frem. Og valget om båttype handler om mer enn hvilket båt du tilfeldig ser i en annonse.

Jeg har alltid sverget til motor selv om jeg opplever seilbåt som svært behagelig når vinden er stødig, båten skjærer bølgene og ingen skjær er å se. Og her er det viktig å ikke definere "oslo-seilere" som ekte seilere når de kommer gjennom Blindleia med stormfokka opp for å liksom bane vei blant motorbåtfolk. Velger du seil så velger du åpent hav.Velger du motor så kan du nyte smale kanaler med lave broer og 90 cm under kjølen. Og tror du at du får både i pose og sekk med en motorseiler (seilbåt med motorbåtoverbygg) så får du hverken det ene eller det andre. Men i valget av sikker seillas kunne jeg nok godt tenkt meg det siste.

Med motorseiler får du ikke riipa i vann pga dårlig seilegenskaper og du kan heller ikke ta deg gjennom smale kanaler, MEN du kan ha en seiltrygghet dersom motoren stopper.

Men hva er det disse havseilerne avskyr mest. De er jo ikke redde for sterke vinder eller store hav uten landkjenning. Jo, det de frykter mest er svak vind og altor sterk landkjenning. Og det er jo akkurat det vi motorbåtfolk elsker mest. Hvilket svaberg klarer vi å manøvrerre inntil uten å slå i bunn, hvor smalt kan vi presse båten gjennom. Så lenge motoren sviver elsker vi å presse oss gjennom brenningene og plutselig være i smult farvann.

Og hvorfor hater de lyden av brenninger? Jo, de elsker seil, men hater motor. Og derfor bruker de den minst mulig, og en motor som ikke pleies med omsorg og
brukes med kjærlighet - den virker ikke når den trengs mest.


11.april "HAVET GIR OG HAVET TAR - MYE TID"
Utenfor moloen i Sokndalsstrand raser kulingen, og bølgebevegelsene gir til og med bevegelser her på innsiden hvor sjøen slår over molokanten. I gamle dager ble man ventende på været. Det skulle ikke være for ille,men det skulle heller ikke være for stille. Tenk hvor lang tid man kunne bruke på en reise til storbyen eller kanskje helt til hovedstaden. Skjønt sørlendinger var vel oftere i Danmark og Nederland enn i Oslo. Men her står jeg med PC og forsøker å gjøre noe arbeid mens jeg egentlig skulle ha vært på Nordvestlig kurs mot
Egersund og Tananger. Men i dette øyeblikk står også KOLON-bilen med motorstopp på Kvaløya mens de venter på Viking. Så heller ikke det mest moderne innen Mercedes-produkter tåler Norges vær og vind. Eller er det for mye digital-teknikk som styrer bilen? Det skulle forøvrig ikke overraske om det ligger en Yellow-boat med tyske fiskere ute i bølgene. De gir seg aldri.

Dessuten "får vi den båten vi bruker". Vi har brukt vår "hytte-på-sjøen" langs lune sørlandsperler i flere år. Båten er blir "vant til" dette livet, og når jeg beveget meg ut i opprørt sjø rundt Lista og Lindesnes så virvlet jeg løs skit i dieseltanken som sikkert har ligget der lenge. Fiskerne langs Jæren-kysten virvler denne skiten rundt hele tida slik at den kanskje går gjennom systemet og blir fanget opp av filter og kjørt gjennom og ut. Apropos fiskere på Lista. I går snakket jeg med et par karer som begge hadde
vært på båttur på Sørlandet, og begge hadde hørt om den beryktede "Kvåsefjorden", men de hadde kjørt frem og tilbake uten å finne dette farlige havstykket.


11.april "Hvem trekker først" - en situasjonsroman
Isopor mot glass kan ikke skape mer oppmerksomhet. 8 øyne stirrer mot meg. Rødhette flirer foraktelig mens jeg beveger meg mot bardisken. "Jasså", tenker han "nykomlingen tør å vise ryggen". Umulig å vite om rødhette har naturlig rødfarge eller om det fortsatt er mote med hanekam på disse kanter. De andre tre er mer tilbaketrukne,vanskelig å avgjøre hårpryden under Felleskjøp-capsen. Sikkert snille gutter som har gått både søndagsskolen og speidern, men sammen er vi sterke. Inntrengeren er høyrehendt. Den henger lavt i beltet. De obserer enhver bevegelse. "Jasså" tenker rødhette, "rødspette". En provokasjon. Jeg oppdager det forseint. Tenkte først at jeg burde bygge opp under sjørbuken man får på havet ved å unngå biffmiddagen. Rødspette så delikat ut, men at det kunne provosere tenkte jeg ikke - før jeg så fingerene til rødehtte, som knyttet seg rundt sjeftet. Han hadde et lavthengende i lær. Hvem trekker først. Jeg følte svetten piple i panna mens den hyggelige bardama unnskyldte seg med at det ville ta 5-10 minutter. Jeg kunne bare gå å sette meg. Men hvor? Hadde tenkt å sette meg ved vinduet, størst sjanse for hjelp, for trådløs konneksjon til livet utafor denne bygda. Men kunne det virke provoserende? Hjelp, jeg visste mine kollegaer i Tromsø slet med å få hestene til å virke på Sprinteren. Gi meg en grunn, vær så snill.
Rødhette smilte triumferende, det glinset i sjeftet, siste modell, raskest, treffsikker. Jeg satte meg ansikt til ansikt på nabobordet. Det så noe snaut ut på bordet, knif, gaffel og en væske som minnet om en halvliter, men brusflaska ved siden av avslørte innholdet. Jeg kikket forsiktig ut av vinduet for å se om det fantes oppegående firma som kanskje hadde latt være å kryptere det trådløse netteverket sitt. Kunne jeg bare få sendt avgårde en MSN, den lille hjelpen. Men plutselig..... Lyden av metall, lær, raske fingre, ingen er helt sikre hvem sin Nokia som ringer. Jeg slenger handa mot sjeftet, river min 6600 opp og sier, med improvisert ro: "KOLON, det er Harald". Seier, total seier.Skuffelsen hos rødhette kunne leses tydelig da handa falt tilbake på respateksbordet. Rødspette, rømme og kokte poteter. Vestlandets svar på tex-mex.


13.april "Samme som naboen"
Blant våre foreldre, som opplevde oppgangstider etter krigen, tror jeg begrepet "vi må ha, naboen har fått" var en viktig drivkraft for å skaffe seg statusymboler som de kanskje ikke trengte en gang. Så de endte opp med hytte på sjø og fjell, to ekstra stuer og flere hageplanter enn det noen gang har vært mulig å vedlikeholde innenfor normalarbeidsdagen.

Situasjonen ser ut til å være litt mer "sjølbestemt" men skaper likefullt den samme effekten. Nå heter det "nei, så grei den var, sånn en tror jeg vi kunne ha god bruk for".

Så Bjørg... dette er skryt til deg da du sa: "Nei, nå vokser vi ut av snekka vår med så lange unger, så nå kjøper vi en MINDRE båt. Skal vi klare å overnatte så mange så
må vi opp i størrelse.... og så mange netter har vi ikke på sjøen at det står i stil med investeringen. Vil de overnatte så tar vi med telt"


14.april "I samme fart -andre hjelpemidler "
Jeg er i bevegelse, i samme fart som min far i sitt sjøfartsliv, ca 8 knop. I går stemte loggen min overens med hans hverdag, forflytninger i 12-15 timer i døgnet. Med så mange timer så trenger det ikke gå så fort når det bare går jevnt. De færreste ville vel orket 12 timer i en 30 knops plast-fart? Samtidig holder jeg på å loggføre min fars fraktefarter på grunnlag av en enestående samling av almanakker fra 1929 til 1970. F.eks i 1938 passerte han Jærens rev flere ganger i uka. I dag passerer jeg et ras på en veg i Stord som skaper store oppslag i lokalradioen - fordi trafikken blir forsinket noen minutter - og tenk på helgetrafikken...sier de. I 1938 var Sørlandsbanen nesten ferdig men banen videre til Flekkefjord ble ikke ferdig før i 1944. Veiene var ikke klarert for tungtransport. Skipstrafikken var viktig.

Men da måtte man også forvente forsinkelser pga kuling, tåke eller høy sjø. I kontrast til dette så nevnes de som f.eks daglig pendler Oslo-Stavanger - bare for å jobbe på et kontor
i oljebransjen.

For tiden beveger jeg meg ikke raskere enn det som for få år siden var mulig normalfart. Men jeg har helt andre muligheter til å kommunisere; mobiltelefon, web, VHFx2. Skulle min far ta en telefon hjem eller til megleren eller til mottaker av frakt så kunne det koste han et par timer. Oppgi kursen, legge til kai, fortøie skuta, gå til telegrafstasjonen, vente på linje og etter et par dyre rikstelefon-minutter returnere til havet.


15.april "INFRASTRUKTUR"
Vil dere ha pene og rene veier, nybygde skoler, kommunehus, forsamlingslokaler, veier, bussgarasjer, flunkende nytt i går. - Flytt ut i grisgrendte strøk. Her er så flott og nytt, men jeg traff ingen mennesker som jeg kunne spørre om hvilken statsråd som bodde her. Men da jeg forlot Hordaland og passerte Sognefjorden så slo det meg at det går broer til enhver holme med mer enn 2 hus. Og det er jo fantastisk. Den ene broa kjørte jeg mot i tre kvarter uten at jeg så en eneste bil passere. Derfor synes jeg flere skal flytte ut i slike strøk sånn at man kan fjerne litt av storbypresset.


15.april "På veg til Nordpolen"
Jeg føler meg i slekt på Fritjof Nansen. Og dermed ble jeg også høy på pæra!!!!! Men Fritjof (vi er liksom på fornavn nå) ville ha "størst mulig utfordring på en mest mulig behagelig måte". Han hatet å fryse. Men hvordan kunne han da sette avgårde til Nordpolen - av alt.

Fritjofs ide var å seile en skute som skulle tåle all verdens skru-is mot ishavet. La seg fryse inn og la isen gjøre resten. Teorien var at isen blir drevet av havstrømmer over Nordpolen. I fagmiljø var man svært uenig om det lot seg gjøre, om det fantes øyer på Nordpolen, hvor dypt det var osv. Alle tidligere ekspedisjoner hadde skydd faren for å fryse fartøyet fast i isen, og i stedet sendte de store ekspedisjoner mot Nordpolen på ski, sleder, til fots osv. Uten enda å ha klart det.

Men Fritjof utstyrte "Fram", verdens eneste konstruerte fartøy for nettopp å tåle is. De hadde kull, parafin, mat og alt tilgjengelig kjente utstyr for årevis opphold. "Fram" var bygd for is - og for komfort. Fritjof ville ha konstant 20 grader i salongen, ingen kondens, god mat osv. Etter arbeidsdagen var det frem med kortstokken, spilte orgel, fiolin. Skipsbiblioteket var fylt med allslags litteratur. Nybakte kaker til kaffen. 10 mann som levde livet i sus og dus.

Det er derfor Fritjof, noe flau, innrømmer at han lever et latmannsliv med å gjøre oppdagelser på denne måten fremfor å vandre over isen.... men det kommer i bind 2, kanskje denne
luksusfølelsen ble for pinlig for ham?

 

 





Det er godt jeg har bassen med meg.


Med Fritjof og Johansen la etterhvert ut ut på ekspedisjon mot polpunktet,og det er slående hvor likt de tenker i forhold til våre gutterturer over Hardangervidda. Etterhvert lærte de seg også til å ikke kle seg for varmt; ull mot kroppen, en vadmelsskjorte i mellom og noe de kalte en "anorakk" utenpå mot vinden. Ellers var det å ta med seg minst mulig, holde jevn arbeidstemperatur og ikke sitte for lenge i lunsjen. Ja,noen forskjeller kanskje:

- vi går i 5 dager fra Finse til Hovden. De brukte 3 måneder.
- når vi kommer frem til DNT-hyttene står det klar en tre-retters middag. De måtte forørig ta med seg maten selv til både to mann og 28 hunder
- vi liker best kvistet løype, mens de nok slet litt med å finne ut hvilken vei det bar
- vi synes det er kjempestas når noen har gått opp løype før oss, mens det neppe var noe spor i skruisen de måtte dra sledene over.
- vi pleier gjerne å spise opp nødproviant-sjokokoladeplata på siste rast før Hovden for da bærer det i bil rett hjem. De måtte nøye seg med å bygge ei vinterhytte på Frans Josefs Land hvor de overvintret i påvente av våren hvor de kunne vandre videre. Her spiste de bjørnebiff til morgen,middag og kvelds en hel vinter mens de satt på huk og ventet.
- men en ting er sikkert. De hadde det mye mer komfortabelt ombord i "Fram" på vei til Nordpolen enn vi har den natta i sovekupe fra Oslo til Finse.


18.april "BILSYK-SJØSYK"
Jeg kan lese nøyaktig ei side i en bok så blir jeg bilsyk, men på sjøen kan jeg lese i timesvis!
18.april "STAKERS BETYDNING - HER OG DER"
Med fare for at dette er helt feil så påstår jeg at staker på nord-vestlandet har en enklere betydning enn på sørlandet. På vestlandet er det, forholdvis, ikke så mange skjær og veldig mange farbare områder er svært dype. Derfor sier staken; "her er det et skjær, ligg unna."
På sørlandet har dette en dobbeltbetydning; "her er det et skjær, pass på, men hold likevel inntil meg, for der borte er det et skjær til, og det er ikke merket, fordi jeg er merket."
PS: Og så har det en dobbeltbetydning også i Hustadvika og Averøy - men det er jo fordi det ligner på Søgnes skjærgård.

19.april "Navn skapes og ord brukes annerledes"
Under 1. verdenskrig hette det jo ikke Første Verdenskrig, men Den store krigen.
Martin Linge ble drept under raidet mot Måløy tidlig i 2. verdenskrig, men navnet "Linge-kompaniet" fikk de gutta først i juni 1945 da de bestete seg for å hedre Martin Linge.
Når de sier at pave Benedikt den 16 ikke skal omkalfatre hele det katolske riket så vet vi hva de sier, men gjør vi egentlig? Å Kalfatre betyr å tette melom bordgangene i båten, gjerne med stry og bek. Å omkalfatre betyr altså først å rive ut det gamle beket og starte pånytt


19.april "Nansen og Abduhl"
Da Nansen og Johansen måtte overvintre nok en vinter, nesten uten utstyr, uten å vite hvor de var så hadde de likevel kunnskaper nok til å hamstre inn spekk til varme, oppfyring og mat, de spiste bjørnebiff hver kveld til de så mannen med ljåen. Og selv om de holdt ca 0 grader i hytta (omtrent som jeg har om natta, men her er det råere) så hadde de bare en oppgave; overleve til våren, og dermed komme seg videre. Hva savner du mest da? De orket etterhvert ikke å snakke sammen, vanskelig å skrive dagbok pga mørket, de var sotsvarte osv.
Hva er det vi i vårt moderne samfunn er opptatt av i hans memoarer; jo de tillot seg å skifte underbukse på julaften og snu skjorta. Men hva savnet gutta mest, ja foruten mel, kaker, sukker? Alle "mat-tingene" var endel av drømmen om å komme hjem.
Men det de ønsket seg aller mest, der og da, - var ei bok..

I mange norske flykningemottak sitter det Abduhl og Johansen på et spartansk rom og venter og venter. Når du venter så etablerer du ikke netteverk. Du venter på noe godt. Men desto mer du evt.knytter nettverk i mottaket, eller vågalt nok, i nærmiljøet så blir bruddet og nedturen enda større når departementet omsider setter en pennestrek over din søknad. Og så er det å finne seg et nytt isflak og bygge ei ny ventehytte. Håper de har tilgang på ei bok.

20.april "Radio Nrk1,2,3,4,24......"

For å få en viss nærhet til området man ferdes i så er det fint å lytte på radio i stedet for CD, selv om jeg har med en bunke jeg tenkte å kose meg med. Men uansett hvilken kanal, hvilken tid eller programprofil så jamrer de på de samme låtene hele tida. Låta til Øystein Sunde er OK, men jeg har fått den servert 10 ganger om dagen. Er det dette som kalles en fri og uavhengig presse? Det er jo ikke singler de har gitt ut, det finnes flere spor. Og forhåpentligvis kunne de finne et annet spor på den Sondre Bratland-plate ,med den forferdelige takten. Den er til å bli sjøsjuk av


21.april


Hvorfor apellerer ikke dette bildet til MEG?
Bildet, som pryder forsiden på en fjernsynsdekoder, gir meg ingen kjøpelyst, og så lurer på om det er noe galt med meg? Ja, for Phillps pleier ikke bomme på sitt publikum. Kanskje jeg ikke ER publikum? Men lykken til denne unge husmoren med fjernkontrollen, uten sprikende ben er å innta en dag i et endeløst valg av underholdsningstilbud hvor alle gode filmer selvfølgelig går i prime-time på samtlige kanaler samtidig. Man viser heller ikke frem 70-tallets hjørnesofa spesielt tilpasset alle familiens individers behov for å se på TV. For nå vil alle se sin egen kanal..
Men mest av alt spør bildet om det er en hyggelig fjernsynsreperatør som kan hjelpe henne med å innstille videoen?

Og det kan jeg, så mens jeg får låne utstyret hennes så går hun på kjøkkenet for å steke meg litt fisk

 

 

 

 

25.april "De gamle helter, Nansen & Amundsen"
Jeg har nå lagt min fulle elsk på polar-beretningene fra 1890-1906-årene. Siden jeg leste Nansens ferd mot Nordpolen først, så kom forklaringene i etterkant når jeg etterpå leste hans ferd over Grønland. Det var her han lærte verdifulle tips fra eskimoene. Uten turen over Grønland med overvintring hos eskimoene tror jeg ikke Nansen ville vært i stand til å overleve vinteren i ei 2x2 meter ”hytte” sammen med Johansen. Nansen hadde en enorm respekt for eskimolivet og forsøkte å finne logiske forklaringer på de deler av eskimoenes liv som virket fullstendig meningsløse i våres moderne liv.
Når så Roald Amundsen, med den enorme repekt han hadde for Nansen, 10-15 år senere passerer Nordvest-pasasjen så virker han på en måte mer nedlatende overfor eskskimonene samtidig som har nærer stor respekt for deres måte å kle seg på og alle de praktiske tips han også lærer seg. Og etterhvert blir han også helt oppslukt av deres kunnskaper. Og hvem holder ikke på, den dag i dag, å lære seg ”eskimorulle” med kajakk. Ammundsen opplever at eskimorulle ikke bare er et nyttig hjelpemiddel for å komme på rett kjøl om du tipper rundt i kajakken. Eskimoene bruker det besvisst for å verne seg mot store bråttsjøer. Da bare ruller de rundt og lar bølgen angripe bunnen av kajakken, for så å rulle opp igjen på andre siden av bølgen. Og for oss andre som liker best å holde oss på det tørre element; hvem har ikke en ”anorakk”?


26.april "Et fullt utbygd bygdenorge"
Så hvorfor bor det folk her – eller hvorfor bor det ikke flere folk her? Så lenge man kan opprettholde skole, butikk og et kulturtilbud så har jo utkantsstrøka alt. De kan faktisk se Hotell Cæsar – om de vil. Det er fersk frukt i butikken. Det burde ikke være tillatt en eneste IT-arbeidsplass i Oslo. Jeg har stadig hørt dette maset om å være ”der det skjer”, ”lokalisert samme bygning skaper utvikling”. Tror jeg ikke noe på. Hva snakker folk om i lunsjpausen som er så viktig? Mine beste samtaler har jeg nå på SMS, MSN. Jeg har aldri funnet på noe lurt på kontoret. Jeg har kommet på mange gode ideer i bil, båt, på reise, i senga, men aldri på kontoret. Arbeidspulten er et sted for å utføre gamle, gode, rutiner


29.april "Apropos pensjonister"
Det burde ilegges straffesskatt dersom pensjonister våger seg utenfor rikets grenser - uten først å ha tatt en rundreise med Hurtigruta. Vi har et såpass fantastisk land, at det burde være enhver pensjonists verneplikstkrav å ha sett kystlinja før de setter seg tilbake i godstolen på en eller annen spansk kyst og fortsetter å lese VG.


4. mai "Et langt land?"

Det føles altså ikke så langt dette landet, tross 8 knop og 25 dager. Og jeg gleder meg til hver dag i returen. Skal forsøke å finne nye veier hjem. Vet også om endel steder jeg skal passerer på returen


 

 

7. mai "Prayer of Any Wife"

Lord, let his heart incline to mine, and make
Him true for love - and not for pit*s sake!
And if his fancies ever start to roam
(As men*s thoughts will) let him remember home
Not as four walls where duty bids him stay
But as haven at the close of day!
Let not the circle of his wedding ring
A sense of shackles or of bondage bring!
As years creep on, and we are growing old
And youth is like a tale that has been told.
May he in little sons an daughters see
Some likeness of the girl I used to be
And in the features of each precious face
Find what he loved in me, of charm or grace!
And, last of all, dear Lord, till this life ends
Let us walk hand in hand, the truest friends.

Mazie V. Caruthers (funnet avisartikkel liggende i Bjørn Stensland almannakk for 1940)

Oversatt fritt til norsk av Inger S

”En hver kones bønn”
Herre, la hans hjerte stemme med mitt, og gjør
Han i stand til ekte kjærlighet – og ikke til medlidenhet!
Og hvis hans fantasier noensinne begynner å flakke
(Som menns tanker vil) la ham huske hjemmet
Ikke som fire vegger der plikten får ham til å bli
Men som en havn på slutten av en dag!
La ikke sirkelen av gifteringen
Gi fornemmelser av lenker eller band!
Når årene går, og vi etter hvert blir gamle
Og ungdommen er som et eventyr som engang ble fortalt
Måtte han i små sønner og døtre se
Litt likhet med den jenta jeg pleide å være
Og i trekkene i hvert et dyrebare ansikt
finne det han elsket av sjarm og ynde i meg!
Og til slutt, Kjære Herre, helt til dette livet ender
La oss gå hand i hand som de beste venner.

Mazie V. Caruthers

 


8. mai "Aldri mer 8.mai"

"Aldri mer 9.april" dekker bare halvparten av "Aldri mer 8.mai" skulle bety i Norge. "Aldri mer 8.mai" betyr selvfølgelig at vi ikke vil ha et 9.april og de påfølgende 5 års krig. men "Aldri mer 8.mai" betyr at vi vil ikke oppleve endel av det som skjedde i, og som en del av, seiersrusen 8.mai 1945. Det ene som skjedde var en uungåelig rivalisering av hvem som var helter og ikke. Og det var mange helter, og spesielt mange helter som ikke fikk trynet i bladet.
Men det verste var de fødte og ufødte barn som kom som et resultat av 5 år med krigshandlinger. I krig må man velge side. Velger man feil side - er det dumt. Hvor mange 18-åringer velger ikke feil i dagens samfunn? Men den behandlingen de såkalte "tyskertøsene" fikk etter krigen har selvfølgelig satt et varig spor i dem, uansett om disse ble sendt til Tyskland eller om de fikk leve videre i sitt nærmiljø. Men vi ser stadige senskader av de barna, som fullstendig uskyldig 3.part, måtte leve med holdninger, mobbing og utfrysing. I vårt samfunn har begrepet "lausunge" heldigvis ikke noen effekt lenger, fordi skilsmisse-statistikken er forholdvis høy og svært mange barn lever med mange fedre og mødre.
Men det lever endel 60-åringer som fortsatt ikke tør i vise frem sin fortid. Tenk det, 60 år etter en forholdvis kortvarig krig, mellom 2 nasjoner, som i dag lever etter de beste EU-regler. Det gir perspektiv da Carl Bildt ble sendt som fredsmekler til Balkan for å ordne opp. Han nærmest lovet oss at i løpet av 6 måneder skulle all krig skulle være i over - og glemt - i en krig der massevoldtekter ble brukt som etnisk krigsvåpen. Og her jeg og skuler bort på noen tyskere som har fått napp - 60 år senere.


14. mai "Hvordan var det mulig"

Når en by, som f.eks Ålesund, brenner i løpet av ei natt så skal 12.000 mennesker gis husly og mat de første dagene, skole, jobb, strøm, vann de neste månedene.... Hvordan var det mulig i 1904 å bygge hele Ålesund opp igjen på så kort tid? Og, enda mer utrolig, så vakker, full av pynt, ornamenter osv, selv når alt skal gjøres på en gang. Med all respekt for de moloene jeg har sett blitt laget oppover kysten. Men spesielt pene er de ikke. Steinsettingene kunne ha forskjønnet naturen, men alle ser ut som ei søppelfylling. Det er greit de er bygget på utkjøring av f.eks tunnelbygging, men sett i forhold til logistikken og planarbeidet i Ålesund må dette ha vært fantastisk bra. Slik kompetanse har vi ikke lenger


15. mai "Vennesla-syndromet igjen"

Simen har, på vei hjem fra Oslo med tog, forsøkt å utfordre sin fars teori om Vennesla-syndromet. (les nederst på denne sida), Men han måtte gi opp ved Mosby. Beina bare ville ha han i bevegelse, og kroppen forlangte jakke på, sekk på rygg og sakte bevegelse mot døra, lenge før toget var ankommet stasjonen. Andre som orker å forsøke?


17. mai "Absolutt alle gjør noe de bare gjør en gang i året"
På Torgallmenningen i Bergen er det fullt, på fisketorget, midt i gata som pleide være full av biler. Mange går med uniformer og bunader de ellers aldri bærer utenom korpstreff og brylupp. Men, som nordmann, vet jeg at denne dagen står vi opp realivt tidlig. Vi har fest og feirer på formiddagen. Barna er i sentrum. Utenom russen hører alkohol faktisk ikke med denne dagen, fordi den viktigste delen av festen er på formiddagen.Vi går rundt i bunader og spiser halvkalde pølser og smiler. Vi står tålmodig langs et fortau eller går kilometervis i tog i altfor pene sko - og fortsatter smiler folk og gratulerer hverandre med dagen. Det er flott. Og det var veldig morsomt å være nær en utlending - som faktisk var interessert i å få vite hva dette var.
Jeg har tidligere opplevd å forsøke mase ut en utlending tidlig om morgenen, men vedkommende skjønte selvfølgelig ikke at denne festen er stort sett over i 15-tiden. Får du ikke med deg 17.mai tidlig morgen kan du like godt sove videre. Men Hugo stod langs ruta og heiet påTysklandsbrigaden, på turnjenter som fræs tærna av seg i tynne gymdrakter mens det SNØDDE, på russejenter vi hadde opplevd på pølsefest utafor Håkonshallen kvelden før. Og da skjønte nok en gang at dette er helt spesielt.En mulig eksportartikkel til land som feirer sin nasjonaldag med enda flere våpen.


18. mai "Avstand"

Utrolig hvor lurt man blir av avstand og retning på sjøen, spesielt dersom det ikke er noe punkt å forholde seg til. Og avstand endrer seg fra tid til tid, situasjon til situasjon. Husk hvor bratt bakken var da var liten. Under overfarten på Boknafjorden fikk jeg plutselig behov foir å sammenlikne vår 14 dagers seiltur med venner til Kroatia i fjor.
I 14 dager seilte vi rundt i behagelig tempo fra by til by. På et område ganske likt Boknafjorden.


18. mai "Nygjerrighet og visdom"

Med dagens øyne glemmer voi ofte at datidas kunnskap ofte kunne være nyvunnet, og ikke godt mottatt blant de tradisjonelle. Når Redningsselskapet ville innføre overbygde båter for å øke sikkerheten så strittet sjøfolkene imot noede ikke var vant til. Når radaren kom i handelsflåten på 50-tallet så var det mange skippere som aldri skrudde den på, enten fordi de ikke gaddd lære seg å bruke den eller stolte alene på gammel visdom. Når Nansen og Ammunsen planla sine ferder la de stor vekt på tradisjonrik kunnskap hos f.eks eskimoene og innføring av ny teknikk og siste mote innen navigering, hermetisering osv. Men det var deres eget valg å ikke la visdommen hemme utviklingen eller styre sin nysgjerrighet.


22. mai "Var det verdt det?"

Ja,ja, ja, både for egen opplevelse, inne i hodet, gjennom sansene utad, i kontakt med mange mennesker jeg kjenner og, før, ikke kjente. For gleden over å bli bedre kjent med egen båt - på godt og ondt. For opplevelsen å se Norge fra den siden, i det tempoet jeg selv planla. Mens jeg skriver meg over Mannefjorden utenfor Mandal står Hugo å betrakter landskapet. Han har fått god erfaring med å lete etter holmer i tåkehavet den siste dagen, og plutselig kommer sola frem og tåka letter. Frem kommer DET flotte landskapet.

Jeg har lært endel om myter, om mine egne om "nordlendinger" (her definert som folk nord for Lista) og ikke minst nordlendingers myter om oss.Jeg tipper Fritjof Nansen ville vært grønn av misunnelse om han hadde sett "mitt" mobile, høyhastighets, bredbåndskort for PCen. Jeg har ervervet meg endel kunnskaper om web jeg ikke hadde før.I løpet av turen har jeg gått inn i 3.generasjonsmobile tjenester.

Nordlendinger tror at sørlendinger har så lang sesong, og det kunne de hatt om båten var ute. Men når sørlendingen får snekka på sjøen til St.Hans har nordleningen vært på holmetur i 3 mnd alt. Nordlendingen tror at vi har det veldig varmt, men det er vel også en kunnskapmed visse modifikasjoner. Jeg fryser fortsatt mest her på kysten, men når det blir varmt så blir det varmt. Men Golfstrømmen varmer norskekysten langt nord, og det er i våre havner vannet fryser til is om vinteren. Nordlendingen synes at det er sjarmerende med så lite forskjell på flo/fjære,og det har han helt rett i. Vi kan fortøie båten på etthvert skjær uten å finne kjølen tørr to timer senere.

På samme måte tror vi at det er så kaldt der oppe. Vi tror at det er vi som har skjærgård. Og vi har skjærgård vi også,og vår er veldig fin. Synd at den etterhvert fylles opp av 40 fot, hurtiggående fete førtiåringer uten noen som helst slags kunnskap om sjølivet. Det kommer til å bli et helvete til sommeren.

Jeg har lært om å være redd. Det var ubehagelig når dieselrtilførselen stoppet utenfor Lista eller når propellen skar seg inn i roret, men i etterkant kan jeg ikke si å ha vært redd - da. Jeg hadde situasjonen under kontroll. Men den gangen jeg var skikkelig redd var 200 meter utenfor det stedet jeg kjenner rimelig godt, Svinør.
Jeg har fått spørsmål om dette "nestentilfelle" skyldes "Venneslasyndromet" at man slapper av fordi man er nesten hjemme, blir sløv.
Men i dette tilfelle er det rett og slett en slurvefeil fra min side, gjort for 6-7 år siden.

Da jeg fikk GPS i 1997 plottet jeg "veien" langs kysten etterhvert som vi gikk. Derfor har jeg en nøyaktig rute fra Farsund til Larvik. Det var disse plottene vi gikk rundt Lindesnes med i forgårs, og etterhvert som tåka ség på etter at vi var kommet på østsiden av Neset ble vi mer og mer av hengig av plottene. Men hvorfor kom vi ikke direkte inn i Svinør havn?
Jo, menneskelig svikt med en "naturlig" forklaring.

Jeg gjør alle min markeringer "in real time". Når jeg f.eks passerer Tånes fyrlykt trykker jeg "mark" i rett øyeblikk for det stedet jeg vil endre kurs.

Vi nærmet oss Svinør en eller annen gang på 90-tallet og jeg gjør et siste "mark" før vi går inn i havna på østsiden. Så koser vi oss på "Bergers brygge", går ut på vestsiden og jeg lager mitt neste "mark" på Agneskjær.. Og siden har jeg aldri brydd meg med å se på GPSen - for når man nærmer seg Svinør er man godt kjent og oppglødd over at det kanskje sitter hyggelige mennesker på brygga.

Men denne gangen kommer vi fra vest. Vi passerer Agneskjær, og neste way-point viser "Svinør". I følge kartet er det strake veien, ingen skjær, brede veien og tett tåke. Men i realiteten viser GPSen oss veien til et punkt på andre siden av øya, tvers gjennom Svinør-kvarts og norsk granitt. Tross sakte fart og nitidig stirring i tåkehavet gikk det bare noen sekunder så oppdaget vi at vi var midt mellom flere holmer og skjær som jeg ikke kunne gjenkjenne, og "de skulle jo ikke være der". Vel, vi kom oss ut, forsøkte på nytt i sakte tempo, gikk inn i feilmolo men til slutt "Bergers brygge". Men da hadde jeg vært skikkelig redd.

I dette tilkfelle ville en radar vært god å ha, men jeg har aldri hatt lyst å ha radar. Synes det passer bra for fiskeflåten og annen industrifart. Har heller aldri før opplevd å få kastet tåkehavet over oss så tett. Hadde den direkte plottingen av vår posisjon vært operativ ville ikke dette skjedd. Man blir sårbar overfor teknikken,man mister evner og kunnskaper fordi teknikken overtar. Når den plutselig opphører å virke så tar det tid å gjenvinne de kunnskaper man eventuelt hadde før.


22. mai "Venneslasyndrom og andre syndrom - en siste dag"

Venneslasyndromet (se nederst denne side) vil naturligvis slå til på en tur som denne. På samme måte som Simen febrilsk forsøkte å sitte stille i togsetet helt frem til perrongen i Kristiansand så har jeg bevisst forsøkt å la denne effekten ikke virke inn på turen. Men det er klart den gjør seg kraftig gjeldende på forskjellige måter. Da jeg kom til Kristiansund "følte jeg at jeg var nesten hjemme". Det som nok forhindret et større rush hjemover var Hugo som da kom inn som et nytt element i hverdagen. Jeg hadde lyst å vise ham Norge.

Det neste trekket for å motvirke "Vennesla-syndromet" var å stoppe helt opp i Svinør en hel dag. Den samme måten har Kari og jeg benyttet etter uker på sjøen ved å spise middag på Stokken før vi kjører siste halvtimen hjem.

Men når vi i dag kjører fra Svinør i 5 timer, og været ikke er særlig bra, så er dette en ren transportetappe. En veldig kort en. Mens det i en vanlig sommerdag er en rolig todagers tur.

 


26. mai "Farlig?"

Jeg vender stadig tilbake til ordet "farlig" - fordi mange spør meg om det, fordi mange synes det er tøft å dra avgårde alene osv. Men det er i alle fall ikke farlig på noen måte å dra avgårde langs norskekysten. I alle fall ikke om man tar noen enkle forholdsregler - som man alltid bør ta på sjøen. Jeg var en gang med i et samarbeid med Sjøfartsdirektoratet hvor vi utviklet et opplegg for Sjøvettkampanjen hvor vi sendte kollega MoNo på skoleundervisning til ungdomsskolen. Et viktig poeng var forskjellen på land og vann.
Når ulykken på land er et faktum - så er som regel ulykken over. Eks du kolliderer med et tre, brekker armen og kommer deg til et sykehus ved hjelp av andre. Ulykken kan ikke bli verre så sant du ikke blør ihjel eller snubler i en gren, besvimer med nesa i en vannpytt. På sjøen så starter som regel ulykken i det den første, forholdvis uskyldige ulykken skjer; Du kjører på skjær, det begynner å blåse, skjærer deg på en sten, du sklir uti, har glemt redningsvest, driver fra land, begynner å fryse, klarer ikke å svømme til land.

I løpet av turen holdt jeg på å bli kjørt ned av biler to ganger da jeg skulle handle. Og i det øyeblikk jeg ankom hjemdøra med alt utstyret fra båten kom en ung mann gående mot bilen med en lang kniv i handa, det blødde fra et åpent sår. Han spurte etter politi, vi hjalp han ned i stabilt sideleie mens vi ringte etter ambulanse, så fulgte vitenavhør, DNA-test fordi vi hadde rørt ved kniven osv. Den andre mannen ser ut til å overleve. Følelsen av å være i kontakt med farlige element har absolutt vært mye større i sekundene etter at jeg kom hjem. Men selvfølgelig, det er tilfeldigheter. Livet er fullt av tilfeldigheter vi ikke kan forutsi,men vi kan være forberedt på aktuelle situasjoner f.eks ved å bruke redningsvest når det er påkrevet. Jeg brukte alltid redningsvest når jeg skulle legge til i fremmed havn. Det var de øyeblikkene på turen hvor jeg hadde minst kontroll på elementene; vindfang, strømforhold, dybde, bryggens beskaffenhet.


 

21.juni 2005. "Man kan bare gå i sin fars fotspor en gang - den neste blir i sine egne"

Pappas 100 årsdag kom litt i skyggen av 100 årsdagen til den franske filosofen Jean-Paul Sartre, men vi kan filosofere litt over den tekniske utviklingen på kysten de siste 20 årene. I tåka vi fikk over sørlandskysten i dag kjørte båtene stort sett like fort som de ville gjort uten tåke. Faren er at alle sitter å kikker på dataskjermen i stedet for å speide utav av vinduet - de ser jo ikke noe likevel. Det kan kanskje bli sommeren store tragedie. Større båter, større fart, mer teknikk og mindre årvåkenhet, og enda har jeg ikke nevnt alkohol.

1932, Bjørn Stensland (27)