KAPITTEL 1

”Kulingvarsler for kysten Lindesnes Jomfruland”. Skuta stampet i vei. Barkrakken med tre bein stod mer stødig når Bjørn presset ryggen mot skottet som skilte det smale styrehuset fra bestikken. Det store bestikkbordet var sjelden i bruk til sjøkartene. Trangere tider gjorde det ikke mulig med egen styrmann. Skipperen måtte både navigere og styre. Det velbrukte kartblad nr 8 for kysten Arendal til Jomfrulandsrenna lå der mest til pynt. Bjørn kjente denne kystlinja som sin egen bukselomme. Kartet lå der som en ekstra sikkerhet. Skulle Tuxham’en streike kunne det være greit å vite hvor en skulle ta peiling på å komme seg inn med livbåten. Han hadde aldri vært der inne, der inne mellom skalpeskjærene innenfor Pershausen stake. Hele kystlinja mellom Risør og Kragerø var skitten. Skulle motoren stoppe i dag med sydlig kuling kunne de like gjerne hoppe i båten med en gang. Det vil si, dersom de klarte å få lettbåten ut i dette været.

Bjørn lengtet hjem til godstolen. En blå stol som var hans. De hadde kjøpt to like stoler av den typiske 50-tallsstilen. Myke, runde , lave rygger, men ikke spesielt gode å sitte i. Da den ene ble returnert med brist i det aktre beinet var valget klart. Han ville ha den litt høyere stolen med hvile for nakke og hode. En riktig lesestol. Hans stol.

Skuta kastet på seg i kulingen. Hva gjorde de utaskjærs mellom Risør og Portør på en dag som denne. Bjørn hadde ringt megleren fra telegrafstasjonen i Arendal. ”Else” var forsinket på forrige last. Spikerverket i Oslo gikk for fulle mugger. Alle trengte visst spiker. Jernmalmen fra gruvene i Arendal ble dumpet rett i rommet. ”Else” var dypt lastet, bokstavelig talt. Den store egenvekten i malmen skapte et lavt tyngdepunkt. ”Else” var kraftig bygget, eik tvers gjennom. Han stolte fullt og helt på henne. Motoren var det verre med.

Hjemme lå boka han leste for tiden. Han var kommet midtveis, ”Norske seilskuter på alle hav”. Men det var før han måtte sette seg på siste buss til Arendal. De forsøkte alltid å holde helligdagen hellig, i alle fall til etter Dagsrevyen. De hadde klart å spare sammen til fjernsyn. Antenneforholdene var ikke helt gode, men de kunne skille slipset til Kristian Tregde når han meldte fjernsynsværet med det store gliset sitt. Han meldte alltid bedre vær på Sørlandet enn det gjennomsnittelig ble dagen etter. Det var kun radioen å stole på. Han holdt Kuréren opp til øret. Tuxham’en bråket som den pleide. Det var vanskelig å holde en normal samtale gående i styrehuset. Enda verre var det å få med seg

værmeldingen på radioen om en ikke holdt den tett opptil øret. ”Stiv kuling fra sør/sørost og deretter avtagende”.
Han presset ryggen mot skottet mens han holdt rattet med høyre hånd og radioen opp til øret med venstre. Nå fikk han sjøen inn fra styrbord låring. Skuta ble kastet fremover i en ubehagelig bevegelse mot babord. Han håpet at malmstenene i lasterommet holdt seg i ro.

Han håpet at Ole holdt seg i ro også. Ole var mannskap. ”Mannskap”, han tygde på ordet. Hørtes ut som et flertallord, men han hadde da bokstavelig talt bare ett mannskap, en mann. Dersom Ole stakk hodet frem fra nedgangen forut ville han bli skikkelig våt. Våt var han forresten stadig vekk. Det var verst når de lå til kai, og spesielt ille ble det dersom de ble liggende for været – og kolonialen var nærme nok. Ole hadde det nok ikke så greit. Gammel krigsseiler. Dvs gammel, han var jo ikke gammel nå engang. Ole stakk til sjøs i 1939 og ble borte til etter krigen. Og enda var han ikke mer enn 22 da han kom hjem. Full av opplevelser. Full av traumer. Full. Han var som regel full.
Han kunne være full lenge på et par bayer. Da nyttet det ikke å bruke han i styrehuset. Det var best at han holdt seg forut i lugaren. Bjørn håpet at Ole ikke frøs. Han fryktet Ole fyrte i vedvognen forut. Litt full, mye sjø. Eller motsatt. Han mislikte det like mye når de lå til kai - Ingen sjøgang, veldig full.

Ole var en snill gutt – mann. Bjørn var ikke helt sikker på om Ole hadde verken familie eller hus. Trangbodheten etter krigen gjorde det ikke lett for sånne som Ole. Det var kanskje derfor Ole stort sett holdt seg om bord selv når de lå til kai i Arendal. Ole betalte skatt til Arendal. Det var det Bjørn visste om Oles tilhørighet. Bjørn likte ikke å snakke om personlige ting. Han skulle ikke gjøre det mer vanskelig for Ole enn han allerede hadde det.

En større bølge sendt overvann innover dekk så det sprutet oppetter skansekledningen. Skvalpelukene føltes store nok når han hadde småen på besøk om bord. Da guttungen hans begynte å rusle rundt på dekket hadde Bjørn spikret igjen skvalpelukene slik at småen ikke skulle bli skylt ut igjennom de åpne lukene. Nå skyldte sjøvannet over dekket i en slik mengde at lukene ikke klarte å tømme fort nok. Det ble nok en del vann i rommet, men det var ikke farlig med jernmalmen. Den hadde da ligget i mørke, våte fjellformasjoner i millioner av år. Da var det verre når han hadde lasterommet fullt av sementsekker. Det skulle ikke mye overvann til før vinningen gikk opp i spinningen. Mottakerene kunne være strenge når de begynte å sortere ut de gjennomvåte papirsekkene med steinhard sement.

Vinden tiltok. Han kjente bølgemønsteret. Den dreide østlig. Det var ikke så vanlig på disse kanter. Skulle han satse på å komme seg innenfor det langgrunne Jomfruland eller skulle han satse på å gå rett inn i Portør. Det begynte å bli sent. Inngangen til Portør er grisete, men han kjente hver brytning i sjøen. Men pålandsvind? Skulle Tuxham’en streike midt i innløpet til Portør kunne de like gjerne hoppe på sjøen. Det ville ikke ta mange sekundene før de ville ta bunnen. Nei, han satset på Jomfrulandsrenna. De hadde startet fra Arendal kl. 12.00 like etter at siste grabben med malm var dumpet i rommet. ”Else” var litt bakpå. Bjørn hadde vært et tur nede i lugaren da kranføreren la på plass de siste tonnene med malm, og de ble lagt litt for langt akter. Han kjente det på styringen.

Bjørn satt og reflekterte over gamle dager. ”8 glass i hundevakta”. Han kunne ikke befri seg fra den gamle måten å uttale tiden selv om de ikke hadde noe timeglass å snu på her om bord. Og hvem skulle ha tid til å stå å kikke på hvilket sekund det siste sandkornet forlot det øvre glasset? De hadde så stor bemanning i seilskutetida. En mann bare til å passe timeglasset. Han hadde et lommeur han hadde kjøpt i sine unge år i Amerika. Det hadde tikket uavbrutt i 35 år. Dvs han regnet med at det tikket fortsatt. Sekundviseren gikk jevnt og trutt, men Tuxham’en hadde fjernet de siste mulighetene til å høre tikking.

”Kan du ikke bruke øreklokker?” hadde hans nydelige kone spurt ham gang på gang. Øreklokker? Han var ikke spesielt forfengelig, men øreklokker. Dessuten måtte han kunne høre motoren. Måtte kunne høre nyansene. Han kunne skille lydene fra hverandre. Mangel på olje, overoppheting i eksausen, tau i propellen. Små detaljer som megleren hans ikke var i stand til å høre - langt nok skjønne omfanget av. Han var avhengig av å gjøre forebyggende innsatser når han hørte nyansene komme. Øreklokker. Hun var riktig så søt – og bestemt. Men her om bord var han sjefen.

På de store seilskutene var disiplinen avgjørende for skipets drift i krisesituasjoner. Kapteinens ord var lov. Kapteinens avgjørelse kunne være skillet mellom liv og død i en krisesituasjon. Seilskuteskipperen kunne sende 50 mann i riggen for å berge seilene. Her om bord hadde han ikke en stakkars stuert som kunne skjenke han en kruttsterk kaffekopp. Og Ole lå sikkert dypt under dyna og holdt seg fast i køya med både armer og bein. Under vanlig fart kunne ”Else” styres og navigeres av en mann, men når en krisesituasjon oppstod burde det være en mann til på dekk. Men han kunne ikke forlate rattet med disse bølgene inn fra akter. I løpet av 5 sekunder ville hun bli snudd på tvers i denne vinden og det ville kunne gi en kraftig forskyvning av lasten. Nei, Ole fikk ligge til vinden løyet.
Kristian Tregde hadde lurt han igjen. Været i Skagerrak er jevnt mer ustabilt enn lenger nordpå hvor det ofte er enten stille vann eller landligge med kuling. Bjørn kunne ikke ligge lenge å vente på det godeste godværet. Det kom sjelden på denne tiden. Han hadde stolt fullt og fast på værmannen……Vinden dreide stadig. Stadig lenger øst. Vinden var varmere enn den kjølige nordvesten, men den var uvant. Jomfruland er muligens jomfru men hun er ikke land, snarere tvert i mot en haug med rullestein. Disse rullesteinene strekker seg så langgrunt utover at det gjelder å finne navigeringspunktene. I denne sjøen kunne han ikke se annet enn noe som lignet sjømerket på tuppen av vestenden av den langstrakte rullesteinsøya. De hadde ofte ligget ved bunkersen på Jomfruland. Det var en passe dagsmarsj fra Arendal når de ble lastet ferdig om morgenen. Nå begynte dagslyset å ebbe ut og han ventet på at fyrlyktene skulle begynne å vise seg i tussmørket. Men vindusrutene i styrehuset var fulle av sjøvannssalt. Det kokte bare enda mer på dekk og bølgene slo mot lukekarmen men en slik kraft at sjøspruten slo retrett i styrehuset. Han reiste seg fra krakken og senket den ene ruta for å bedre utsikten. Det slo en konstant sprut inn gjennom det åpne vinduet. Bjørn vippet sixpencen ned i øynene og forsøkte å myse mellom sjøsprutene.

Krakken veltet med et ekkelt dunk i dørken da ei kjempebølge sendte skuta ned i en ny bølgedal. Tuxham’en dunket ufortrødent videre. Han holdt hodet inne et øyeblikk for å kontrollere nyansene i lyden. Ingen forskjell. Bøyde seg etter krakken. Stakk hodet ut igjen. Skuta kastet seg nesten 90 grader i løpet av disse sekundene. Plutselig lå hun tvers av vinden. Vinden tok tak i alle flater og løse deler flasket rundt på dekket. Han håpet at Ole ikke dukket opp akkurat nå, holdt et øye med nedgangsdøra forut. Den var fortsatt lukket. Samtidig sveivet han full kraft på rattet så styrekjettingen dundret gjennom stålrørene som førte til rorkulten bak. Alt var velsmurt. Roret reagerte som det skulle, men, skuta ville ikke tilbake på kurs. Vinden presset så hardt på bakfra at hun ikke ville lystre.


I seilskutetida ville de kunne benyttet denne vinden til å komme seg av gårde. Her var ingen trimmede seil, men vinden tok så kraftig tak i masten og lastebommen at de nærmest kunne seile på bare den. Men hun seilte ikke. ”Else” lå med vinden på tvers, og avdriften var stor. De nærmet seg land. Var nødt til å fortsett rundt. Han slengte rattet i motsatt retning. Sveivet for harde livet. Rorkjettingen knatret gjennom stålrørene. Lyden fra rorkjettingen kunne virke beroliggende på dem som lå å sov nede i kapteinens lugar. Han var glad kone og barn ikke var med på denne turen. Denne lyden var langt fra beroliggende. Ikke bølgende heller. Eller vinden. Vinden hylte i alt som kunne lage lyd, det suste i ventilene ned til motorrommet og alle andre hulrom som vinden lekte med.

Skuta ville imidlertid ikke svinge rundt. Han holdt rattet med full styrbord sving, men hun ville bare svært motvillig svinge med. Den runde barkrakken med de tre lange beina lå fortsatt urolig på dørken. Bjørn sparket den bort i babord hjørne. Kunne ikke risikere å snuble på toppen av det hele. Vinden tok tak. Avdriften hadde vært stor og de nærmet seg landkjenning utenfor Portør. Dette var verre enn verst. Pålands kuling. Kunne fortsatt se konturene av land selv om skumringen gjorde seg sterkere nå. Bjørn kunne ikke la skuta fortsette med å ligge på tvers. Malmlasten kunne forskyve seg. Måtte gjøre et valg.
Hadde han hatt 50 raske gaster kunne de ha heist noen seil som kunne ha hjulpet han noen streker. Men han hadde ikke seil. Han hadde ikke 50 raske gaster. Han hadde en sen gast, svært sen gast liggende foran i køya, og takk for det. Men hvorfor var det så vanskelig å få skuta rundt. Likte ikke å presse Tuxham’en på mer turtall, men han kjente etter på reverseringen. Hvordan stod vingene på propellen? Det store jernhjulet som var koblet til girkassen med en lang kjetting i maskinrommet kjentes lett, litt for lett. Bjørn svingte det litt frem og tilbake med venstre hånd mens han tviholdt i rattet med høyre hånd for ikke ytterligere å miste styringen, eller følelsen av å ha styringen på skuta.

Maskinisten burde tatt i et tak i maskinrommet. Men hvem hadde maskinist for svingende? Han var sin egen maskinist. Når Tuxham’en skulle smøres satt han Ole til å styre noen minutter. Pleide å gjøre dette når det var sånn passe åpent hav foran seg. Da kunne Ole vingle litt uten at det satte dem i livsfare de første minuttene.

Det var noe feil med reverseringen. Hadde kjettingen falt av eller var hele girkassa gått i stå? Det kjentes imidlertid som om propellen hadde litt drakraft selv om bladene sikkert stod så godt som i nøytral stilling.


Skuta var nå kommet innenfor det grisete områdene utenfor Portør. Bølgemønsteret ble uklart og han kjente strømmene gikk i rare baner rundt skjærene og de tidvis grunne områdene. Pga lavtrykket var det ekstra høyt vann og skuta ville nok passere over 2 meters grunnene, men han hadde lite lyst å måtte prøve. En kraftig strømendring presset på baugen, og han brukte den lille impulsen og styre skuta rett inn i Portør. Men med liten propellkraft og fullastet skute med 140 tonn jernmalm var det ikke regnet som godt sjømannskap å stikke inn i den smale leden med vind og vann rett inn fra akter.
Men han hadde ikke noe valg. Det fikk bære eller briste, bokstavelig talt. Han hadde ingen mulig retur.
Med vinden inn bakfra var det litt lettere i kikke ut gjennom vinduskarmen. Været hjalp ikke spesielt på lysforholdene og det mørknet fort nå. Han kunne skimte de buede, polerte formene på landet rundt havna i Portør. Han kunne skimte de to jernstakene som kom mot ham. De så ut til å stå like nærme, men den første skulle han ha tett på styrbord side, den neste skulle passeres tett langs babord side. I mørket føles alt enda smalere. Det var lett å bli ledet til å tro at man skulle holde mer til den ene siden når den vestlige fjellskrenten komme mot i full fart. Men innerst inne lå det to stygge skvalpeskjær på styrbord side. Disse var ikke merket, men i normalvannstand ville han kunne se dem. Han holdt henne så godt han kunne mot babord. Måtte vinden holde seg stabil noen sekunder slik at hun ikke svingte opp og ble liggende på tvers i selve innløpet.
Bjørn kjente den sugende evnen når skroget pløyer vannet i et smalt sund. 140 tonn med jernmalm skapte god retningstabilitet. Vinden og bølgene bakfra hjalp han inn gjennom det smale feltet. Det var ikke tid til å se etter skvalpeskjærene. Han lukket øynene i et langt sekund, håpet det beste, og plutselig ble sjøen mye smulere. Vinden tok fortsatt tak i riggen, men han lot skuta følge en svak bue mot babord og de seilte delvis med vinden og den svake motorkraften inn i den smule bukta i Portør. De nærmet seg land og han slapp rattet for å kjenne på reverseringen. Var det mulig å svinge propellbladene sånn at han kunne reversere farten. Ingenting hendte. Farten minsket ikke pga motoren men heller fordi fjellskrenten tok av for kulingen. Nå eller aldri. Bjørn svingte lydhornene til tåkeluren ut av vinduet og kastet seg på pumpa. Det gjallet fra ekkoet etter tåkeluren. Etter noen kort støt tok han sikte på ei lita strand. Det lå en liten robåt fortøyd. Han myste med øynene. Det begynte å bli vanskelig å se noe, men han regnet med at det ikke var noen folk i robåten i dette været.

De hadde i alle fall blitt advart med tåkeluren. Det samme hadde Ole. I samme øyeblikk han steg opp av lugarluka ble han slengt fremover i det skuta splintret den lille robåten og deretter kjørte seg fast på sandstranda. 140 tonn malm hjalp til med å pløye sand. Kjølen kjørte seg godt ned i mudderet. Ole reiste seg og karret seg bort til rekka og stirret forundret over baugen. Nektet liksom å tro det han var vitne til. Kanskje han hadde drukket en bayer for mye?

Det ble sene natta før skuta var sikret. Det var umulig å bakke av. Og før Bjørn kunne lete etter feilen i reverseringen måtte de få ut en fortøyning i tilfelle vinden dreide i løpet av natta. De kjørte seg fast på flo sjø og nå kom de til å stå enda hardere på i løpet av natta.
Fra et av husene i nærheten kom en eldre gubbe stabbende ned til stranda. Han hjalp til med få en tauende fast i ei rot litt lenger ute på odden de hadde svingt rundt. Han hadde ikke telefon selv, men han kunne vise vei til noen naboer lenger inne på halvøya. Bjørn var i tvil. Forskjellen mellom flo og fjære var normalt ikke så stor på disse kanter, men med den springfloa de hadde hatt i natt ville forskjellen i løpet av natta kunne bli betydelig større. Kristian Tregde hadde jo meldt mye bedre vær, bare litt for tidlig. Dersom ”Else” ble liggende med baugen på land ville akterskipet synke desto mer ned. Med vann en meter over normalt på akterspeilet kunne vanngjennomtregningen bli betydelig. Og med maskinrommet halvfullt av vann ville det bli enda vanskeligere å rote rundt i gearkassa etter feilen.

Det var langt til telefon og hjelp, og dessuten var det ikke sikkert han kunne få en slepebåt tidsnok selv om det ikke var langt til Kragerø.

De kunne bare glemme å flytte på lasten eller laste om til en lekter. Jernmalmen ble løftet opp av lasterommet med en kjempestor elektromagnet i Grønlia. Det var en umulig oppgave så skulle begynne å losse malmen for hånd. Her gjaldt det å handle raskt.

”Om han hadde en båt tilgjengelig?” Gubben fra nabohuset trakk litt oppgitt på skuldrene. Jo, han hadde hatt, inntil for noen minutter siden og pekte på vrakbordene etter den splintrede robåten. Om de ikke hadde en selv. Gubben pekte opp på styrehustaket der det stod to livbåter pent plassert i hver sin krybbe. ”Else” hadde den mest latterlige plassering av livbåtene sine.

Da ”Else” ble innført til Norge i 1956 hadde den hatt pene linjer med 2 master, klyverbom som stakk langt ut foran og den klassiske livbåten hengende bak i to daviter. Men Bjørn ville ha et effektivt fartøy og hadde kuttet av både klyverbommen og mesanmasta bak. Da den norske skipskontrollen hadde forlangt at skuter over 80 fot skulle ha hele to livbåter så hadde han plassert begge livbåtene på styrehustaket. Så var de ute av veien. Skipskontrollen spurte ikke etter hvor lett eller vanskelig det var å få disse livbåtene på sjøen i en krisesituasjon. Bare de hadde to stykker. Så kunne mannskapet på to ro vekk i hver sin! Men de hadde ikke tid til å begynne å streve med å sette ut livbåtene nå.

Det ble Ole som måtte ofre seg. Han entret i land over baugen. Vannet var iskaldt. Det rakk han til langt over knea. Bjørn kunne se tennene begynte å klapre fra første øyeblikk. Det var ikke lenger enn 10 meter inn til fast grunn. Bjørn gjorde klar den tunge wiren som lå kveilet pent forenfor ankerspillet. Han brukte den kun ved svært dårlig vær. Den var blytung. Fingertuppene ble iskalde av den kalde wiren. Bjørn løsnet trossa som gubben hadde hjulpet med å fortøye i treet på land. Han skjøtet den sammen med stålwiren og stakk enden utover rekka. Ola begynte å hale i land wiren. Gubben hjalp til med å dra og Ole kunne bevege seg bortover svaberget mot det punktet som var nærmest ut til et lite skjær med en jernstake på som de hadde passert på vei inn. Planen var å forsøke å vinsje skuta av grunnen med wiren festet til jernstaken. Ole tok tak i trossa og begynte å vasse utover. Vannet nådde han etter hvert til livet. Bjørn håpet det ikke var særlig dypere. En ting var at det var fryktelig kaldt. Men kunne Ole svømme? Gamle sjøfolk var ikke kjent for å kunne svømme.

Ole hadde gjort dette før. Forsøkt å stikke av fra en interneringsleir da lasteskipet han seilte med under krigen ble internert i Sør-Kinahavet. Da hadde de vasset over ei bukt med steiner i hendene som holdt dem under vann slik at de kunne gå oppreist uten å flyte opp. Men vannet i Sør-Kinahavet holdt 27 grader pluss.

Han skalv så sneipen holdt på å ramle ut. Det var sjelden fyr på den så litt ekstra vann gjorde ingenting. Den hang fast på leppa som Andy Cap. Gubben var til god hjelp. Han stakk ut wire fra land ettersom Ole nærmet seg skjæret. De siste meterene var han under til opp under armene. Sneipen i munnviken hang fortsatt på plass.

Bjørn fikk lirket wiren inn i halegattet bak. Var redd et øyeblikk at den skulle bli for kort, men den rakk frem over hele til vinsjen i baugen, og Bjørn fikk lagt et par runder og strammet opp wiren etter at Ole hadde lagt løkka rundt staken. Nå var det om å gjøre å få Ole tilbake og få på han tørre klær. Mens Ole var på vei tilbake fikk han slengt ut leideren foran på baugen slik at Ole kunne rekke opp over rekka. Deretter lurte han på om han skulle stikke ned i lugar til Ole og hente noe tørt tøy, men han valgte bare å kikke ned om det brant i ovnen. Det gjorde det ikke. Det var kaldt i lugaren. Ole vasset ut på stranda og han gikk forut for å gi han ei hand når han entret leideren.
Ole hakket tenner. Han klarte ikke å si noe, så Bjørn hjalp han bak til døra til maskinrommet. Der nede var det godt og varmt. Tuxham’en gikk fortsatt på tomgang, og propellen trakk nok fortsatt litt framover. Bjørn fikk beskjed om hva slags tøy han skulle hente mens Ole vrengte av seg fra topp til tå.

I seilskutetida kunne kapteinen bare sendt bud på et nytt sett med mannskap. Dessuten hadde de normal omgang med å forhale seilskutene ut i rom sjø. De satte ut lettbåtene og et seksmannslag rodde trossene ut til varperingene og dermed kunne de hale skutene ut fra ankringsplassene. Her var det ikke mye mannskap til å hale i stålwiren. Gubben på land hadde trukket opp til huset sitt igjen. Bjørn hadde fått navnet hans, og de var enige om at hanskulle ta kontakt når det gjaldt oppgjøret for rosjekta.

Kaffen smakte fortreffelig. Ole dro på smilebåndet. De stod tett inntil Tuxham’en og varmet seg. Bjørn hadde vært en tur bak i byssa kokt en kruttsterkt kaffekjele på gassbrenneren. Nå tok de et overblikk over situasjonen i maskinrommet. Kjettingen som overfører signalene fra kontrollrattet i styrehuset hang som den skulle, men nederst var det noe som ikke stemte.

Ole begynte å stramme inn wiren ved å sveive på ankerspillet. Bjørn stod ved halegattet og sjekket vinkelen mot skjæret. De hadde løsnet og klargjort styrbord anker som normalt hang over skansekledningen. Det var heist ned og hang klart til å fires når skuta evt. løsnet fra mudderet.
Wiren strammet opp og akterenden snudde langsom opp mot skjæret. Bjørn gikk forut og hjalp til ved sveiva. De fikk prøve dette først. Nå var det blitt skikkelig mørkt, og det lyste kun fra lanternene. Topplanternen ga et lite lys nedover til ankerspillet. Gubben var kommet tilbake, men det var for langt inn til land til at han kunne være til særlig hjelp utover at han hadde lokalkunnskap om hvor grunt det var på denne siden av skjæret de nå hadde spent opp wiren mot.

Bjørn la seg under dyna i køya akterut. Han hadde sørget for at et ble godt fyr i lugaren til Ole. De hadde klart å vinsje skuta løs, sluppet ankeret på bukta og beholdt wiren som akterfortøyning. Han sovnet før hodet nådde puta.