KAPITTEL 3

Det regnet. Det var kaldt. Han gjorde noe han aldri før hadde gjort. De hadde ankommet Rostock kl. 06.00 og han startet umiddelbart. Legen hadde beordret han til å bevege seg For 4 måneder siden hadde han kommet hjem fra Amerika. Bjørn var heldig som slapp unna med livet i behold. De skulle buksere ”Dilworth” til land i Houston. Ei trosse var spent opp mellom slepebåten og pullerten på forskipet. Elvestrømmen økte og presset ble for stort. Trossa røk og han stod i veien for den livsfarlige enden som rammet han midt i ryggen. Han husket ikke så mye av de første ukene. Smertene var enorme. For å redde ryggen ble han spent fast i senga i 8 uker. Etter 3 måneder på sykehuset ble han skrevet ut med en sjekk i lomma.

Han var blant de heldige som hadde forsikringen i orden. Forsikringsagenten anbefalte ham å oppfylle en drøm. Legen anbefalte ham å trene.
Det var ikke vanlig med sykkel i Svinør. Øybeboerne hadde en flott anlagt gangvei rundt øya, men umulig å sykle på. Bjørn bodde midt på øya. Etter sykehusoppholdet hadde han tatt raskeste båt hjem til Norge. Han var blitt 27 år, og lengtet hjem etter 9 år i Amerika.

Nå hadde han oppfylt to raske ønsker; en sykkel og behovet for å trene. Det var litt trangt å komme hjem til lille Norge. Familien hadde ynglet rundt han mens han var ”over there”. Han ble fort rastlaus og hadde derfor kjøpt ferjebillett til Tyskland. De færreste dro på sykkeltur til Tyskland. De færreste dro på sykkeltur i november. Men det var bare 2. november 1932.

Ankommet Rostock. Bjørn begynte på sykkelturen, men det regnet både hunder og katter. Han ble gjennomvåt. Han måtte ta en beslutning. Trening fikk være trening. Sykling var tydeligvis en sommeraktivitet. Han spurte seg frem til jernbanestasjonen og kjøpte billett til Hamburg. Skrangletog kalte de det. Men dette gikk riktig så fort. Han kjøpte seg en avis og forsøkte å oversette det lille han kunne av tysk. Det var forholdsvis lett å tyde enkeltordene selv om gramatikken var vanskeligere. Hitler er på fremars. Industrien går så det griner. Kunne dette være et sted å slå seg ned? Han hadde truffet et par svensker på havna i Roctock. De gikk i fraktfart på Østersjøen og hadde mye last mellom Rostock og Bohuslânkusten. De var hjemmehørende på Åstol, øya som likner til forveksling på miljøet i hans egen oppvekststed Svinør. De svenske fiskerne var ofte på Sørlandskysten. Han bet seg merke i navnet ”Isolde” da han forlot dem. Han sovnet og våknet av at kupéen var fylt opp med 4-5 andre. En tysk skjønnhet satt fordypet i ei bok ”Mein Kampf”. Den hadde han hørt om. Adolf Hitler var ikke mye omtalt i Amerika før han dro hjem. I det hele tatt viste han lite om utviklingen i Europa. Men satt hun og leste ”Mein Kampf” kunne det være det samme. Han kikket ut av vinduet på det endeløse tyske flate landskapet som bredte seg utover. De nærmet seg Hamburg. Bjørn hadde bestemt seg for å kjøpe noe han ville få bruk for i fremtiden. En kikkert. Brunetten smalt boka sammen og kikket forsiktig bort på ham. Han snudde seg kledelig sjenert og nistirret på ei bro så altfor altfor langt borte til han kunne innse at det var noe interessant å stirre på. Brunetten smilte og gikk. Det hylte i bremsene og til slutt det lille siste stopprykket da toget var helt inne på jernbanestasjonen.

Bjørn gikk ut av stasjonsbygningen etter å ha fått med seg sykkelen fra godsavdelingen. Tysk grundighet. Det lyste en stor valgplakat for Nasjonalsosialistene. Riksdagsvalget var om noen få dager. Bjørn hadde allerede orientert seg om retningen mot den optikeren han hadde blitt anbefalt. Tysk kikkert, tysk grundighet. Amerikanerne var mye mer omtrentlige, ikke skrytete, men en meter kunne være mellom 95 og 105 cm og i gjennomsnitt gikk det opp i opp. Prisen på kikkerten var satt og dermed basta. Det fulgte etui med, og for noen få mark fikk han navnet sitt i lokket, men da måtte han vente til i morgen. Men det gjorde ingenting. Han kunne gjerne tilbringe tid i Hamburg. Optikeren anbefalte et lite pensjonat i en sidegate og Bjørn rullet sykkelen med ryggsekken slengt over ryggen. Au, det verket å ha sittet så lenge på toget, Han hengte på seg begge ryggsekkstroppene for å fordele vekten. Det var ikke så mye han hadde med seg, men det ble fort 10 -15 kg med litt kleskift og den tykke ytterjakken i tilfelle han måtte overnatte ute. Fant hotelldøra og sjekket inn. Brunetten smilte fra øre til øre. "Ach, sieh mal einer an, der Herr aus dem Zugabteil". Han kvakk til. De var liksom blitt gamle, gode kjente etter et lite blikk i en togkupé. Hadde han turt skulle han invitert henne med etter jobb, men han bukket lett og resten av innsjekkingen foregikk på engelsk. Deretter forsvant han inn i heisen. Det dundret i metall og små jernhjul når han dro igjen det indre jerngitteret i heisen. Brunetten sendte han et siste lite flir mens heisen forsvant opp. ”Dette var min kampf.”

Dagen etter fikk han kikkerten med navnetrekket inngravert i lokket på etuiet. Det skinte så flott i gullbokstaver. Denne kostet flesk. Her skulle det være strenge regler for bruken. Ingen barnehender skulle klasse på linsene. Etter å ha gjort en del andre småinnkjøp til familien hjemme tok han kvelden tidlig. Litt skuffet passerte han resepsjonsdisken. Brunetten var byttet ut med en eldre, døv gubbe som kikket mistroisk på han. Det kunne i alle fall ikke nytte å spørre gubben om hvor hans kollegaer oppholdt seg etter arbeidstid.
Bjørn spiste en solid frokost neste morgen og allerede kl. 07.00 satt han på sykkelen. Et siste blikk inn bak disken ga samme svar. Brunetten var ikke på jobb i dag heller. Novemberværet var surt. Han tråkket og tråkket, via Slesvig, over grensen inn i Danmark og oppover Jylland. Dagene gikk. Det var kaldt. Av og til syklet han sammen med lokale dansker som skulle fra det ene tettstedet til det neste. De var nyttige å spørre når han skulle leie seg et rom for natten. I Fredrikshavn kjøpte han billett med ”Jylland” og han drøyde ventedøgnet med å sykle 85 km tur/retur til Skagen. Her kunne han nyte utsikten i nesten 360 grader med den nye kikkerten.

- - - -
Bjørn vendte kikkerten mot fyret på Jomfruland. Det begynte å lysne av dag, og det var på tide å purre ut Ole. Han gikk forut og åpna døra ned til lugaren. I det han skulle hoiste ned så han Ole sittende klar i tøyet. Han hadde nok ikke sovet mange timene, men var snart klar på dekk. De bestemte seg for å heise ankeret først siden det hadde lite feste og den lille vinden stod ut fra skjæret som de var fortøid i.

Men først entret de leideren ned i maskinrommet. Tuxham’en to store sylindere stod der som to grønne, kalde snømenn. Sylindrene var nesten like høye som mannskapet og Bjørn og Ole hadde sine faste plasser når maskinen skulle startes. Det hadde vært mye tull med denne maskinen helt siden Bjørn overtok ”Else”. Maskinen ble startet med luftpress, og det hendte at det ikke var nok lufttrykk. Men før de gikk i gang med oppstarten måtte begge sylinderhodene glødes. Etter forrige reparasjon hadde verkstedet fått byttet ut glødingen med to sigarlinkende patroner som brant heftig i 5 minutter. Deretter gjaldt det for Ole å holde det store svinghjulet på plass inntil Bjørn kjørte inn startlufta. Det var avgjørende at motoren ikke startet feil vei. Men Tuxham’en startet som den pleide, og de lot den gå på tomgang mens de gikk for å heise ankeret. Alt var kaldt og det gikk sent, men de fikk den ene ankerspissen lagt over svineryggen og surret det skikkelig på plass. Deretter begynte de kompliserte operasjonene. Ole ble sendt ned i maskinrommet for å justere propellbladene til sakte forover. Bjørn var i farten ikke helt sikker på hvilken vei det var, og han ville ikke risikere at Ole ga fulle vinger bakover. Da ville de kjøre ror og propell rett på skjæret på noen øyeblikk. Ole lå nede med skrujernene og Bjørn stod øverst i døra til maskinrommet. Ole fikk beskjed om å vri et tørn og så vente. Kunne Bjørn kjenne at propellbladene tok? I tilfelle i hvilken retning? 140 tonn malm sammen med skipets egenvekt på 80 tonn hadde en viss treghet. Jo, der kjente han bevegelse, Av to muligheter hadde Ole truffet riktig. Bra, ropte Bjørn. La den stå slik en stund. Han entret styrehuset og svingte rattet slik at skuta dreide sakte mot styrbord mens de ennå hang fast i akterenden. Han ville peile baugen inn mot den nordre utgangen fra Portør. Da slapp de å gå ut igjennom samme trange stedet som i går, men samtidig ville det være en katastrofe om de møtte en annet fartøy i det eneste farbare sundet for et slikt fartøy. Ole ville bli nødt å ligge der nede, klar med skrujernene i girkassa. Da ”Else” var manøvrert i posisjon gav han Ole beskjed om å tørne forsiktig tilbake til nøytral posisjon mens han selv gikk akterut på babord side for å kaste loss den tunge wiren som lå mot skjæret. Det var tung, veldig tungt. Han dro skroget litt nærmere skjæret for å minske lengden og vekten på wiren. Fortsatt var det umulig å kaste opp et bølgemønster på wiren som ville hive av endeløkka på staken. Hadde han ikke vært så utålmodig tidligere så hadde de kunne byttet ut wiren med et lettere tau, men nå var det for seint. Ikke trodde han at Ole ville utsette seg for nok et kaldtvannsbad.

Bjørn dro skuta enda nærmere og plutselig slo roret lett mot skjæret. Det gav et lite støt i skroget og i samme øyeblikk klarte Bjørn å kaste av wiren. Men i samme øyeblikk kjente han at propellbladene tok kraftigere i. Hadde han vært borti propellen også eller var det Ole som hadde blitt skremt av støtet? Han entret raskt styrehuset og rakk ikke å gi flere beskjeder til Ole. Nedgangen til maskinen lå på styrbord side. De nærmet seg det smale sundet, og vinkelen var for stor til at han kunne se om det kom andre skip i mot. Han kunne ikke se noen mastetopper, men fjelltoppen var såpass høy at de vanskelig ville vises over når han lå såpass nærme fjellet. Bjørn trev tak i tåkeluren og gav noen støt i tilfelle.

Ole hadde ligget innerst i maskinrommet på magen i flere minutter. Først kjente han et ubehagelig bevegelse da de støtte borti skjæret med roret. Han hørte ingenting pga motorduren men satset på at det var riktig at han skulle gi litt vinger fremover. Fortsatt var det ingen melding å få oppe fra maskindøra. Han ble liggende å lytte et minutt. Plutselig hørte han den gjennomtrengende tåkeluren. Var de på kollisjonskurs? Var det et signal til han? Ole tok tak og vrei girsplinten i motsatt retning. Han kjente skroget bremset opp, men det var umulig å vite om de var stoppet opp eller på vei bakover. Han ga enda litt mer vinger bakover, men nå kjente han at motoren begynte å trå vannet saktere. Han hadde nok tatt litt hardt i og forsøkte derfor å finne den nøytrale posisjonen.
Bjørn svakk da han kjente at skroget bremset. Like etter det lange støtet i tåkeluren stoppet den lille farten opp. Her opererte Ole tydeligvis på egenhånd. Han skulle akkurat svinge seg ned fra styrehushøyden til maskinrommet da han ble var en bevegelse i sundet. Plutselig stakk det frem en velkjent baug. Det var hans gamle skip ”Excelsior” på vei gjennom Portør. Han kastet seg ut og ropte ned i maskinrommet, ”Ole, okei, dette fiksa du bra”. Noe større verbal ros var det lenge siden han hadde gitt Ole.
- - - -
De hadde gått langs en skrånende sandstrand med hodet så vidt over vann. Ideen var at tre av mannskapet skulle dra med seg ei tynn, sterk line ut gjennom sperrefeltet. Ole ble valgt ut fordi han synes å være senete og sterk, og dessuten var han fra Arendal. Alle fra Arendal var jo født med beina i vann. Det de færreste visste var at de fleste arendalittere trivdes best med størstedelen av kroppen over vann, ikke under. Men han var bare 17år og de hadde ligget lenge nok i blokade. Skipperen hadde en vannvittig ide om å dra seg gjennom sperrelinja på det mørkeste tidsrommet. Som en del av forberedelsene til dette vannvittige stuntet skulle Ole og to andre unggutter i mannskapet ta seg ut for å fortøye lina i ei bøye som lå like i det smale innløpet. Vannet var varmt, og det var bare så vidt nesetippen stakk over vannlinja. Så lenge de holdt seg langs land slapp de å svømme. Ole kunne ikke svømme, men han hadde ikke turt å fortelle det. Lyskjeglen fra havnevesenets vaktavdeling sveipet uregelmessig over havnen og utløpet, men det virket mer tilfeldig hvor de satte lysstrålen. De håpet av vaktguttene gjorde det av gammel vane uten å kikke etter lystrålen. Det ble dypere. Ole begynte å trå vannet. De to andre svømte videre, Ole hang i lina delvis over og delvis under vann mens han tenkte; ikke panikk, ikke panikk. Til slutt klarte ikke de andre ikke å svømme lenger. Strømmen ble sterkere og med Ole på slep ble det for tungt. De gav opp. Skipperen gav ordre til rolig å dra tilbake lina med guttene på slep. Ole følte seg mer død enn levende da han ble heist over rekka, men da de omsider var kommet om bord var det slutt på roligheten. Ole fikk rundjuling for dårlig samarbeid med guttene. Han måtte tåle mye kjeft og til slutt ble han låst ned i det stillestående maskinrommet som straff mens skipperen stod og hylte forbannelser ned gjennom maskinromsdøra.
- - - -
Bjørn ropte ned i maskinrommet for å overdøve motorlyden. Da Ole kom opp på dekk lå et annet fartøy han hadde sett mange ganger. Bjørn og skipperen på ”Excelsior” diskuterte mulig slep mens de hang over rekka. De andre skulle vestover, og det var hipp som happ; Risør eller Kragerø. Bjørn valgte Risør. Da kunne la slepet gå ved slippen på Skjæret. ”Excelsior” var litt mindre, men Bjørn kjente fartøyet ut og inn. Han hadde eid det i 18 år. Han kjente hver detalj. Sverre var også fra Svinør.


De la ut en sleper og snart var skutene på vei til Risør. De tok den nordre sundet for å slippe å kjøre slepet gjennom det grumsete område som ”Else” ankom Portør. Ole justerte propellbladene såpass at de nesten gikk for egen maskin, men det var trygt å ha sleper om bord i ”Excelsior” dersom noe skulle gå galt. Vinden hadde roet seg og Bjørn satt og hvilte seg på krakken i styrehuset mens han styrte ”Else”.

Ole stod forut ved dassen og stirret tankefullt ut over sjøen. Bjørn kastet noen blikk forut på Ole mens de fortsatte videre mot Risør i rolig sjø.
Han ante en forhistorie han ikke kjente til. Kunne det være en krigsopplevelse? Han hadde lyst å spørre, men visste ikke om det var passende. Han kjente på egne følelser når han så ”Excelsior”, hans gamle skip, duppe opp og ned foran dem.

De hadde fulgt etter bak rutebåten ”Tromøysund” fra Rægefjord til Egersund. Det var tåke. Det var omtrent på samme klokkeslett som nå men datoen var 3. desember 1941. Rutebåtene hadde bedre navigeringsutstyr og det var trygt å ligge bak, bare de holdt passe avstand. Han satt i styrehuset på ”Excelsior”, litt bakenfor rutebåten på styrbord side. Vinden kom fra Nordvest, og de ble liggende behagelig i le for vinden. Selv om tåkedottene tidvis la seg mellom så kunne det lett følge det store påmalte norske flagget som preget ”Tromøysund”. Det var påbudt i krigssituasjonen. Rutebåten satte opp dampen, men ”Excelsior” hadde fordel av å ligge i le. De pleide å ta hensyn til båter som fulgte i kjølvannet. Etter at de hadde gått innaskjærs ved Egersund fortsatte ”Excelsior” rundt Jæren. Det var blitt strenge restriksjoner både på drivstoff og regler for passeringspunkter og vaktbåter. ”Excelsior” var på vei fra Halden med tømmer til høvleriet i Haugesund. Etter overnatting i Tananger fortsatte turen utover Boknafjorden. Det hadde gått flyalarm på land og de hadde hørt bombing uten å vite hva som hadde skjedd. Nå så de vraket av rutebåten ”Vestri”. Bjørn hadde med seg nevøen, og de passerte vraket på nært hold. Det var en del lokale fiskere og en vaktbåt som hadde plukket opp de vrakgods. Som regel følte de ikke krigen så nær, men det ferske vraket gjorde sterkt inntrykk.
- - - - -
”Excelsior” nærmet seg det smale innløpet til Risør. Det er oversiktelig og de kom vel igjennom. På Risørfjorden forhalte de skrogene opp på siden av hverandre. På den måten kutte ”Exceslior” buksere ”Else” inn til den lille brygga på innsiden av slippen på Skjæret. Det var ledig ved brygga, og de satset på at verkstedet hadde anledning til å ta i mot.