KAPITTEL 4

Det var klamt i køya. Bjørn snudde dyna. Det har vært vanskelig å holde køya tørr. Fukten fra skroghuden slo gjennom de tynne plankene i køya. Madrassen tiltrakk den fuktige luften. Men det var ikke det som var grunnen til at han våknet. Han snufset inn lukten. Han våknet ofte av den følelsen av brann. Men det var bare en antydning av lukt. Bjørn snudde seg og sparket beina inn under ullteppet. Det var kaldt å ligge alene, men dette var ikke noe liv for kone og barn. Bjørn pleide å ligge med ullundertøyet på om vinteren. Ull er fantastisk mot fukt. Lommeuret hang på en krok over køya. Sola hadde ikke stått opp, men utelampa på bunkringsanlegget på bryggekanten kastet ei lystrime gjennom skylightet. Kona hadde sydd pene gardiner som hun hadde hengt under glassene. Skylighet skulle slippe dagslyset ned i akterlugaren. Den ene gardinstrikken var blitt litt slakk fordi han pleide å henge snekkerdongeryen til tørk i taket for å få de raskt tørre. Han lå og gløttet på lommeuret. Minuttviseren nærmet seg 20 på. Han kunne ikke se timeviseren. Den jobbet nedover høyresiden av urskiva, men nå lå den i skyggen. Bjørn ble liggende å vente på et lite vindpust. Et lite vindpust som kunne dytte ”Else” noen centimeter ut fra brygga. Da ville lyset falle på timeviseren. Han håpet den beveget seg i øvre del av skiva. Han kunne bare strekke frem handa og snu ørelite på lommeuret. Men det var så langt dit. Han sovnet igjen. Han våknet brått igjen. Den samme følelsen av lukt. Han slengte seg opp av køya. Nei, det var ikke noe galt. Det var nok bare et tilbakevendende mareritt. Klokka var bare så vidt passert tre. Han la seg igjen. Småen pleide å sove i nederste skuffen, bakerst i lugaren. De brukte den som barneseng den første sommeren.
- - - -
De hadde startet fra Svinør kl. 07.00. Det var meldt fint vær rundt Neset. Kona likte ikke for mye bølger. Alle frykter Lindesnes. Selv Fritjof Nansen holdt på å forlise ”Fram” da de var på vei, jomfrutur, til det 3 år lange oppholdet på Nordpolen. Men denne morgen var alt rolig. Harriet ble liggende i køya. Hun kunne ligge til småen våkna, men det var stille i skuffen.
Hun kastet et blikk ned i skuffen da Tuxham’en gjorde sine første tunge runder. Nei, småen var vant til denne bevegelsen. Han dro en lang gjesp og fortsatte sin dype søvn.
”Else” stampet oppover kysten. De passerte kystlinja utenfor Korshavn. Det var lite vits å gå innaskjær så lenge sjøen forholdt seg stille, men det dro over. Bjørn valgte likevel å passere Lista. Meldingen for de neste dagene var verre. Han hadde ingen tid å miste. Eternit-lasten skulle losses på mange steder i Hardangerfjorden. Eternitplatene hadde skapt en vedlikeholdsfri flater på de utsatte ytterveggen på mange hus på langs værdharde kyststrekninger.
Fredrik hadde vært nede for å smøre maskinen. Han hadde gått forut i lugaren sin igjen. Det var en deilig morgen. Bjørn kastet et blikk ned leideren i akterlugaren. Småen hadde ofte begynt å reise seg i skuffen i det siste. Var blitt 15 måneder. Han lå fortsatt stille. Veldig søtt. Det luktet rart.
En fornemmelse av eksos og svakt røykteppe ség om trappehuset. Han slengte seg ned leieren i to lange skritt. ”Harriet, kom deg opp. Ta med Småen.” Han kunne ikke se flammer, men røyken kom sivende.
Bjørn var raskt opp igjen. Harriet kom etter med Småen under armen. ”Her, hold kursen, jeg må sjekke i maskinen” Harriet ble stående med høyre hånd på rattet og Småen stående på dørken. Han begynte å kravle oppover buksebenet hennes. Han ville opp og se han også.
Bjørn åpnet døra ned til maskinrommet. En røyksky som hadde ligget oppunder maskinromsdøra slo midt i mot han. Han skimtet flammer nede i andre enden av maskinrommet, bak Tuxham’en. Han smalt igjen døra og ropte inn til Harriet. Få med deg Småen og kom dere frem på baugen. Han småløp frem til lugaren i forut. Fredrik hadde akkurat lagt seg nedpå og hadde fyrt opp en sneip som han lå å dampet på.
På vei tilbake sveipet Bjørn blikket utover havet. Noen andre skip i sikte?
Han vurderte raskt i hodet. Livbåten hang bak. Den måtte de fire ned og forhale frem på baugen, i tilfelle… I bestikken fant han et ullteppe som han tullet sammen.

Luftinntaket til maskinen stod rett forenfor styrehusets styrbord side. Han stappet teppet ned i luftinntaket. Fredrik kom springende fra lugaren. ”Vi må få ut lettbåten”. De forsvant bakover på hver sin side av styrehuset. Lettbåten var en tung, åpen redningsbåt bygget med tett avstand mellom spantene for å kunne tåle en trøkk. Men når den hang i davitene året igjennom så var han like spent på hvor tett båten var. Sol og varme var ubønnhørlig mot skrogplankene. De løsnet knutene i tauet og samtidig begynte de å fire ned båten som han i en dobbeltskåret blokk. Utvekslingen med såpass mye tau gjorde det lett å fire ned. Båten tok vann. Fredrik fikk beskjed om å forhale lett frem på le side. Harriet stod helt fremme forenfor ankerspillet. Han kunne se henne tulle et teppe rundt Småen som satt oppå tverrbjelken å kikket bakover på dem. For et ansvar han påtok seg. Ha med seg kone og barn, en lekk lettbåt og Fredrik Rassmussen. Rasmussen var dansk, han hadde bare vært mannskap om bord i 8 dager Fredrik så litt forvirret ut der han fortøyde lettbåten fremme ved stagbardunene til masta. Han festet en tau bak for å holde båten tett inntil skutesiden om de fikk dårlig tid.
De hadde ikke hatt tid til noen redningsøvelse i anledning nytt mannskap. De hadde for øvrig aldri hatt tid til den slags øvelser. Hvem planla for katastrofer når man aldri visste hvor neste uhell ville skje.
Bjørn hadde nettopp fylte solar. Tanken var med andre ord ganske full. Da var det mindre gass i tanken men desto mer drivstoff om brannen spredte seg over på styrbord side i maskinrommet.
Skjærgården utenfor Farsund er vakker. Når det brenner i maskinrommet er den fortsatt vakker, men det er langt inn til havn, og leia er full av grums. Uten ekkolodd var han vanligvis avhengig av å holde seg i leia.
Før han sprang på dekk hadde han vridd propellbladene i en nøytral stilling. Skuta hadde mistet fart og dreid slik at de fikk det tiltakende vinddraget innover babord side. Dermed unngikk han at røyken som sivet opp fra maskinrommet blåste i retning av de som stod på baugen.
Han kunne knapt gjengi de siste minuttenes hendelser. Fra en solfylt vakker morgen rundt Lindesnes med hans kjæreste familie i lugaren til en krisesituasjon hvor skipet kunne ende opp i en eksplosjonsartet brann. Bjørn vurderte maskinrommet. Det var umulig å gå ned. Røyken var tett som grøt, og brannslukkingsapparatet ville ikke duge dersom han skulle bruke det fra døråpningen. Han senket turtallet på Tuxham’en. Han kunne ikke stoppe maskinen fra styrehuset. De to store sylinderne arbeidet uforstyrret videre på tomgang. Den ville vel bli kvelt av oksygenmangel til slutt?

Bjørn gikk frem på baugen. Fredrik og Harriet stod tause og stirret rundt seg. Ante de konsekvensene? Skulle han beordre dem i lettbåten. Han kastet et blikk over skutesida. Deres redning hadde tatt inn vann til over tiljene. Den lakk tydelig langs den ene bordgangen. Han måtte gjøre et valg. Kjøre skuta inn i mellom holmene til hun gikk på grunn eller maskinen stoppet av seg selv. Få hele mannskapet i lettbåten og få dem trygt in land på nærmeste holme.
Harriet pekte. Et skip var på vei utover fra Farsund. De måtte påkalle oppmerksomheten. VHF-radio var ikke oppfunnet. Han hadde aldri hatt annen form for radiosamaband om bord. Bjørn løp bak og hentet nødrakettene i bestikken.
M/S ”Friland” kom for full maskin utover langs Bremerholmen. Den så ut til å skulle fortsette innerleden innenfor Ullersøy. Bjørn fyrte av en rakett. Han håpet at skipperen var oppmerksom. En nødrakett er veldig synlig om natta. Nå skinte sola og ”Friland” gikk mot sola. Han gjorde klar en ny rakett.
Fredrik holdt det lange, røde metallrøret mens Bjørn brettet ut lunta som var festet til den lange raketten. Han hadde fyrt av noen av disse grønne nødrakettene på nyttårsaften så han visste omtrent hvordan det skulle gjøres. Noe annet var å gjøre det når han skalv på hendene. Fredrik holdt klar fyrstikkene.
Plutselig kunne de se ”Friland” vende. Harriet veivet med armen. Småen, vel uvitende om tingenes tilstand, begynte også å vinke. ”Fortsett sånn” sa Bjørn ”så skjønner de at vi har problemer. Fredrik, gjør klar ei slepetrosse og ei kasteline og så må du øse lettbåten. Vi må få over deg og Småen”.
Det trakk røyk ut av maskinromsdøra og styrehuset var fullt med røyk fordi det trakk opp fra akterlugaren.
Fredrik hadde lagt klar kastelina og nå øste han lettbåten med hurtige tak. ”Friland” nærmet seg. Det var en større stålbåt. To av mannskapet stod på baugen og betraktet ”Else” og dets mannskap på henholdvis 52, 39, 35 og 1 år. De hadde sakket på farten og gled nå på tvers opp mot ”Else” på le side. Sjøen var ennå forholdsvis stille, og de bestemte raskt å flytte over kvinne og barn. Samtidig fikk de om bord ei line som de kunne dra om bord slepetross med. Fredrik tok i mot Harriet mens Bjørn holdt Småen. Guttungen været spenningen og begynte å stritte i mot, men mor tok han resolutt i mot og plasserte han på tofta ved siden av. Det var ikke mange meterene og de slapp å bruke årene. Fredrik kastet fangelina over til mannskapet på ”Friland” og de ble dratt langs skutesiden.

Bjørn langet ut slepetrosse og Fredrik tok dro seg tilbake til ”Else” langsmed trossa som nå ble lagt an i halegattet foran.
Slepet kunne begynne. Bjørn tok en rask tur bak for å se vinkelene på roret, men det så ut til å være forholdvis nøyralt. Han kunne løpe inn i styrehuset og vri på rattet dersom det viste seg at ”Else” styrte ut av kursen til ”Friland”. Men ellers var det umulig å oppholde der inne. Han gikk forut til Fredrik som stod på baugen og kontrollerte slepetrossa. Harriet og Småen hadde forsvunnet innendørs og var sikkert godt ivaretatt. Han beundret henne. Ikke skrik eller skrål, men resolutt handling. Hun kunne handle på egne vegne, og ikke alltid i hans stil eller ønske. Men hun handlet. En sykesøster handler.
- - - -
Bjørn gløttet på urviserne. Han kunne se begge. Fem minutter over tre. Lysstrimen dekket hele urskiva. Han pakket ullteppet nok en gang rundt de kalde føttene og snudde seg. Han kunne se ut i lugaren. Skuta var bygd i Svendborg i 1937. Den var så vidt 25 år gammel og midt i sin beste alder. Brannen for noen år siden hadde forårsaket store reparasjoner i lugaren. Dørken og sofabenken lå like over maskinrommet og det var brent hull i begge. Han dormet av igjen.
- - - -
Flammene hadde slikket oppetter skottet bak og de papirene som hadde ligget på hylla var delvis brent. Harriet hadde vasket og pusset i fire dager. Alt tøyet hennes hadde ligget utover svaberget på Eigerøy. ”Friland” hadde slepet dem inn til øya like utenfor Farsund.
Bjørn hadde fått låne telefon i huset der og de hadde fått hjelp fra brannvesenet i Farsund. Motoren hadde fortsatt å gå. Brannen ulmet videre og de hadde forsøkt å stoppe Tuxham’en med å stikke ei trosse i propellen. Men propellen tok ikke ordentlig tak og motoren fortsatte å svive i flere timer. Den skulle vært smurt, men det var umulig å ta seg ned i maskinrommet.
Med hjelp fra sivilforsvarets pumpe klarte brannvesenet til slutt å slukke brannen. Da hadde det gått tre timer.
- - - -
Selv om folkene på slippen hadde byttet ut plankegulv og stoppen i sofabenken så kunne han ennå se tegn etter brannen. Han slumret inn i en døs igjen.
- - - -
Undertøyet hennes hang på ei midlertidig snor på baugen. Ullteppet var ødelagt og lå i søppelhaugen. Hun hadde forsøkt å vaske barnetøyet, men røyklukta hang tung i. Småen lekte på dekket med den lille tralla si. Harriet gløttet bort på han. Bjørn hadde sett staheten hennes. Dette skulle hun fikse. Han beundret henne der han stod i styrehuset.

Han ventet på takstmannen. Deretter skulle de forhale skuta inn til sentrum. Det kom velmennende beboere ned til skuta. De fikk overnatte i et hus de to første nettene.Akterlugaren var helt nedsotet. Alt de hadde tatt i satte spor. De kunne vaske og vaske, og litt senere var det like sotet. For et familieliv.

Bjørn gløttet opp på bakre vegg. Det hadde stått en vedovn der. Den hadde han benyttet anledningen til å kaste ut da de skulle bygge opp igjen dørken og veggen i lugaren. Nå stod det en Aladdin parafin-ovn i hjørnet. Veggen var fortsatt preget av stor varmeutvikling. Han trodde først at Harriet hadde fyrt i vedovnen den skjebnesvangre morgenen da det begynte å brenne. Han kjente på følelsen. Han hadde mistenkt henne noen øyeblikk for å ha fyrt opp den gamle ovnen under fart.

Det hadde aldri blitt sagt. Han så henne stå å sortere ut papirene i skuffen. Forsøkte å vaske vekk sot og vannskader fra brannslukkingen. Han kunne ennå kalle frem en eiendommelige lukten.

De fant aldri ut hva som var årsaken. Etter sjøforklaringen den 18.juni ble det slått fast at forsikringen skulle dekke skaden, men den dekket nok ikke alt. ”Else” ble liggende 45 dager på verksted i Farsund. Det ble smertelige tap av inntekt i den mest innbringende tiden av året med jevnt godt vær og få liggedager.

Etter forliset med hans forrige skip i 1954 stod det dårlig til med økonomien. Bjørn kjøpte ”Else” med delvis erstatning og delvis private lån.
Han husket hvordan han stolt hadde vist frem det nye fartøyet. Etter å ha overtatt den 28. april 1956 fikk de sin første frakt fra Bornholm. Han hadde aldri vært i Østersjøen før, og det var spennende å legge ut i havet til den kjente øya. Lasten bestod av hud. De hadde lastet i full fart. Han skulle rekke hjem til Småes dåp. Men allerede på havna på Rønne stoppet Tuxham’en for første gang. Og det skulle ikke bli siste

Bjørn dro seg langsomt opp av køya. ”Else” var bygd for fire til fem personer. Skipperen og styrmann hadde aktre lugar med hver si køie og felles bord med en sofabrisk. Bjørn foretrakk å ha lugaren for seg selv og sin familie når de var på besøk. Mannskapet dvs Fredrik hadde tilhold til mannskapslugaren forut. Den var også innredet med innfelte køier under dekk, men utførelsen var ikke i kapteinstandard. Men de hadde elektrisk lys i taket.

Det var såpass kaldt at han fyrte opp Aladdinovnen. Køya hans lå innenfor et knøttlite kott som utgjorde baderommet. Et vaskevannsfat oppå benken og ei avfallsbøtte under til skittent vann. Alt måtte taes med opp og tømmes over rekka. Bjørn trakk på seg dongeryen over ullundertøyet. Han satt litt på sofabenken og kikket opp gjennom skylightet. Det klukket så vidt mot skutesida. Sola hadde begynt å tegne streker mellom lys og skygge på bysseveggen Det var et flott liv selv om det var litt kaldt. Bjørn entret leideren. Han ville aldri glemme den morgenen han oppdaget brannen og røyken i denne trange nedgangen.