KAPITTEL 5

”Samtale til Oslo” Den spisse damestemmen stakk i ørene der han satt på den grønne skinnbenken og ventet. Han smatt inn i den lufttomme telefonboksen. Dørene var alltid litt vanskelig å få lukket bak seg i disse rikstelefonboksene på telegrafstasjonen. 100 kg på strømpelesten. - Dessuten likte han ikke å snakke i telefon. Megleren pep i andre enden. "Jo, de var på vei". Bjørn hadde hatt nye problem med luftstarten til Tuxham’en. -Personen som hadde stått i telefonboksen før han hadde røkt søtlig pipetobakk. Det satt igjen i veggene. "Nei, de kunne ikke være i Oslo før tidligst i morgen tidlig. Det var forøvrig meldt stiv kuling". Og så var det kommet et brev fra Sjøfartsdirektoratet. Om megleren kunne åpne?
Det raslet i papirkniv. Det var snart slutt på luften i telefonboksen. Bjørn åpnet hanken bak seg for å slippe inn litt luft. ”Samtale til Stocholm”. Den spisse beskjeden til telegrafdamen snek seg inn i telefonboksen med full diskant. ”… og så skal det” . ”Unnskyld, jeg hørte ikke”. Bjørn dro igjen døra for å høre bedre. ”Kan De begynne fra begynnelsen av?”
Megleren pustet brydd og begynte høytidelig fra begynnelsen ”Vedr. årlig sertifisering. Det vises til brev av 23.4 vedr. fritak for påbud om 2 seperate livredningsfartøyer på fartøy over bla,blab bla så skal se.... Sjøfartsdirektoratet kan ikke se å kunne innfri dette kravet til tross for at skipet kun føres av mannskap på 2 personer… Tja, dette er essensen av brevet så vidt jeg kan se, Stensland”. Bjørn pustet tungt. "Står det noe tidsfrist?" Nei, megleren kunne ikke se noe tidspunkt, ”men vi må gå ut fra at dette gjelder fra dags dato”. Kondensen hadde lagt seg på den doble lydtette vindusruta i telefonboksen. "Ok, takk skal De ha, men da avtaler vi sementlast for Vestlandet etter at vi er utlosset med denne jernmalmlasten. Jeg ringer fra Oslo. Takk skal De ha”.
Bjørn hang på plass det sorte telefonrøret på veggapparatet. I det han åpnet døra på vidt gap strømmet oksygen til hjernen. Han gikk bort til skranken for å betale. Damen med skrikestemmen la den lille telefonkvitteringen og vekslepengene på skiva etter at Bjørn hadde lagt en blå femkroneseddel.

Hun dro i spaken, skiven svingte seg under glassplata som skilte personalet fra de besøkende. Penger og kvittering skiftet plass. Bjørn bukket lett til damen bak plasthullet hvor det stod ”Tal her”.

Krav om en ny livbåt på ”Else” var spørsmål om penger og plass. Han hadde hatt dårlig råd etter at han overtok ”Else”. Vegutbyggingen hadde satt fart i lastebiltrafikken på noe type gods. Men fortsatt var det lønnsomt å frakte jernmalm. Veldig stor egenvekt. Dessuten var det mange avsideliggende steder på Vestlandet som trengte sement og eternitt til byggeboomen etter andre verdenskrig. Han hadde sjekket priser på disse moderne redningsflåtene, men det ble nok billigst med en lettbåt, kanskje i aluminium.

Han entret skutesida. ”Else” lå med maskinen i gang. Ikke verd å utsette seg for flere motorstopp. Ole skulle se etter mens Bjørn løp opp til Telegrafen for å ringe megleren.
Det var ingen å se akterut i byssa. Bjørn hadde vært innom for å proviantere brød og havregyn. Havregrynsgrøt var frokostfavoritt. Lett å lage, bra for fordøyelsen. De var klar for å fortsette. Tåka på Langesundsfjorden hadde forsinket dem, og nå var Bjørn utålmodig på å forlate brygga i Stavern. Han gikk forut for å ta en sjekk i lugaren til Ole. Den ene døra i nedgangskappa stod åpen.

Det luktet umiskjennelig. Ole hadde vært en tur i land og handlet. Han halvt lå og surret i køya og kikket opp da han så skyggen til Bjørn i døråpningen.
OK, det ble en slik dag. Da kunne han ikke stole på Ole sine styringsegenskaper. Når hadde han det forøvrig? Ole stavret seg opp leideren. Bjørn akte seg over rekka og gikk bortover brygga for å løsne trossa forut. Ole dro langsomt inn. At det gikk an å bli så beruset på så kort tid? Bjørn gikk til andre enden av brygga og løsnet trossa bak og slengte den over rekka. Ole stod forut og holdt øye med springet. Den trossa som var festet foran på skuta og løp diagonalt mot andre siden av brygga ble kalt for spring. Ved hjelp av springet kunne skipperen svinge bakenden av skuta ut fra brygga når de skulle avgå. Bjørn entret styrehuset og justerte propellene noen grader forover. Han slengte rattet mot babord og akterenden svingte ut. Rutinene var veløvd. De slapp å kommunisere. Ola skulle holde springet til Bjørn begynte å bakke opp. Da skulle Ole gjøre det bittelille kunststykket å slenge av løkka i enden av springet og dra trossa ombord. Ole slet. Han slengte noen bukter på trossa for å få den til å slippe taket i pullerten på kaia. Men enten var det for slapt eller for ukonsentrert. Vinden tok svakt tak i skroget og snart lå ”Else” 90 grader på brygga. Ole holdt fortsatt på å slenge på trossa, men ingenting hjalp. Bjørn justerte propellbladene svakt forover og la baugen lett mot brygga. Deretter slengte han seg ergelig ned på dekk og gikk forut for å hjelpe til. Ole stod litt slukøret da Bjørn overtok trossa og fikk slengt den løs med en velrettet manøver. Ole begynte å dra inn mens Bjørn kikket oppgitt opp i lufta. ”Else” bakket opp mot vinden i vest og deretter dreide de ut av søndre innløpet i Stavern.

På babord side la Citadelløya badet i ettermiddagsola. Det var en yndet badeplass for turistene i Stavern. Bjørn hadde rodd over her en gang de lå for været. Det var mange år siden. På styrbord kneiset det store pyramidelignende sjømannsmonumentet på en høyde utenfor Stavern havn. Han hadde hørt at det var mulig å gå inn i steinbygningen, men hadde aldri hatt anledning til å gjøre det. Ole la knapt merke til at det var noen pyramide på fjellknausen. Han var på vei ned i lugaren sin.
Bjørn satt seg på styrehuskrakken. Et bein støttet seg i indre ringen på ratthjulet. Kompasset lå i krybba si og beveget seg vannrett etter bølgemønstret. Det kompasset var det mest til ære for Sjøfartsdirektoratet. Etter å ha fraktet 10 talstusen tonn med meget jernholdig malm fra Arendal var misvisningen i kompasset hinsides. Det så f.eks ut som sola gikk ned i sydøst. Han måtte trekke på smilebåndet. Regler var til for reglers skyld, ikke for de praktiske konsekvensene.

Han hadde spurt Sjøfartsdirektoratet hvor han skulle plassere den ekstra livbåten. Han hadde fått beskjed om at den kunne plasseres hvor som helst, bare han hadde to stykker. Nå stod sola i ryggen. ”Else” stampet seg rolig på innsiden av Svenner fyr. Det skulle bli en lang kveld før de nådde Grønlia i Oslo.
Ole sov nok som et barn. Og det var like godt. De hadde ikke så mye felles å snakke om. Derimot hadde han hatt mye å snakke med kona om. Småen begynte å vokse til. Hun hadde lyst å flytte. Han hadde ikke. Da hadde det virkelig vært varmt i telefonboksen. Men en slik solrik ettermiddag med god sikt var perfekt for tankefrihet. Han elsket dette livet selv om han begynte å trekke på årene. Men hva ellers skulle han jobbe med? Det var umulig å få mannskap som kunne avlaste selve jobben. Han mimret over gode gamle dager da han og broren, Alf, drev denne kystfarten sammen. Selv om Bjørn var reder så drev de som likeverdige partnere når fellesutgiftene var betalt. De kunne dele styrmannsvaktene. Han kunne gå å legge seg i trygg forvissning om at skuta holdt seg trygt i leia. De kunne sitte på dekket en slik solrik ettermiddag å nyte en sigar og tenke på da de som unge jobbet på båter i Amerika. Bjørn hadde kjøpt Cubanske sigarer i Havana. Han hadde ennå prospektkortet hengende over køia si. Håndkolorert fra den festningen de passerte i innløpet til havnen. Det hadde skjedd en revolusjon på Cuba de siste to årene. Situasjonen var spent. Det kunne bli en internasjonal konflikt.


Sigarboksen var blitt den perfekte safe for regnskapsbilagene. Den hadde nesten blitt flammenes rov den gang i 1957 da de fikk brann i maskinrommet.

Alf hadde dødd så altfor ung. Alf var gift med små barn. Bjørn var ugift med lopper i blodet. Svigerinna var ikke blid når Bjørn knakket i veggen på nabohuset i Svinør og purret Alf ut 8 glass i hundevakta eller når sola begynte å kaste stråler over morgenhimmelen. Da var det på tide å komme seg rundt Neset og videre rundt Jæren. "Excelsior" lå alltid fortøyd ved huset til storesøster Therese.

”Else” nærmet seg Tønsberg Tønne. Passeringen utenfor Sandefjord kunne være tøff nok, men i dag var det hyggelig sjø, og varden, Tønsberg Tønne, kneiset høyt på sørenden av den ene lange halvøya som strakk seg ut fra Sandefjord.

Flytte? Bolignøden etter krigen var stor, og de hadde slitt for å finne seg et lite krypinn med plass nok til seng og sofa. Vannpost utenfor husveggen og utedo. Huset var forholdsvis nybygd og eieren trengte leieinntekter til tross for at de hadde huset fullt av egne unger. De hadde mulighet til å flytte til hans barndomshjem i Svinør. Der stod husene tomme. Ingen ville lenger bo i avsidesliggende øysamfunn. Småen kunne voksen opp i et skjermet miljø med masse plass, og han kunne legge skuta rett ved huset når han passerte Lindesnes.

Begravelsesfølget rodde over sundet til Åvik. Theodora ble en gammel kvinne. Bjørn stolte mer på henne enn værvarslinga på radioen. ”I dag kan du gå” pleide mora å si. Selv om vinden tok kraftig i riggen selv inne i den smule havna på Svinør så stemte det. Før ”Excelsior” hadde kastet loss og kommet seg til Lindesnes hadde vinden spaknet og dreid i riktig retning. Theodora var oppvokst ved havet. I ung alder giftet hun seg med Jan, kaptein på egen skute. Jan var født i Høvåg og Theodora hadde truffet han gjennom uttalige familiebesøk i Høvåg.

De giftet seg og 25 år gammel ble hun med på en begivenhetsrik seiltur med barken ”Rosario” til Rio. Theodora hadde spydd, hatt feber over ekvator, lengtet hjem til søstrene men endelig overvunnet redsler. De hadde gjort fantastiske turer oppover Rio Grande. Skuta hadde ligget for anker da de lå utenfor kysten av Brasil. Jan hadde gjort sine skipperplikter i land, blant annet skulle de skaffe mer ferskvann til hjemturen. I løpet av ettermiddagen hadde det blåst opp, og Theodora hadde beordret ut mer ankerkjetting. I tillegg hadde hun befalt at mannskapet skulle sette ut det andre ankeret. Mannskapet var ikke vant til å ta i mot kommando fra en kvinne, og de hadde motvillig satt i gang. Hun var tross alt skipperens hustru og dessuten eide han skipet. Vinden hadde tiltatt og utover ettermiddag var pålandsvinden så kraftig at det rev og slet i begge ankerkjettingene. Jan var aldri i tvil om Theodoras beslutning hadde reddet skuta og som belønning hadde han kjøpt en fantastisk kjole og en ring som takk. Theodora hadde hatt kjolen liggende på loftet og ringen lå i skatollet som et minne etter en mann som døde så altfor ung.
Den 6. april 1895 døde Jan i gulsott. Theodora hadde sittet ved hans sengeleie til han var død. Deretter måtte det gjøres store avgjørelser. De hadde tatt inn ferskvann og alle regnet med at det var vannet som var smittekilden. Jan ble begravd som sjømenn gjør, på kysten utenfor Brasil. Theodora kunne sitte i timesvis å fortelle om salget av skuta, hjemturen som tok flere måneder og til slutt gleden ved å komme hjem til Svinør. Neste gang giftet hun seg med et tryggere yrke. Nils var skolemester. Men Bjørn kunne knapt huske sin far. Nils døde også tidlig, og Theodora måtte atter en gang fortsette som enke med fire barn. Bjørn kikket mot Lindesnes mens gravfølget fortsatte å ro over sundet. Denne begravelsesdagen i oktober 1945 var sur, men snart ville det lette. Det pleide mor hans å si.

Bjørn skrudde på Kuréren. ”Strekningen Lindesnes – Svenskegrensen. Stort sett pent vær. Fallende temperatur” Det kunne bety isdannelse i Oslofjorden. Hans svingte på rattet for å svinge inn i Vrengensundet mellom Nøtterøy og Tjøme. Broa var en gang Nordeuropas største da den ble bygget i 1932. Det endte med at frakteskutene måtte velge mellom å gå utenfor Tjøme eller kutte på mastelengden. Bjørn hadde kuttet alle mastelengdene. Han foretrakk å gå så innaskjærs som mulig. Større driftssikkerhet. Mer koselig. De passerte bunkersstasjonen der de pleide å ligge over for natta. I kveld gjaldt det bare å komme seg til Oslo. Megleren hadde vært utålmodig. Theodora hadde formanet han om å holde hviledagen hellig. Han hadde forsøkt, men de fallende frakteratene gjorde det stadig vanskeligere å holde driften lønnsom. Nå holdt han så høyt tempo som kunne forventes av en 55 åring. Dette var tredje malmlasten på rad. Laste i Arendal på morgenen. Etter 20 timers gange natta i gjennom så kunne de losse i Oslo neste morgen. Var de heldig nådde de tilbake til Vrengen før natta. Så tilbake til Arendal neste dag. Sove neste natt og så ny last. Han kunne holde seg våken lenge bare han fikk sove ut noen ganger innimellom. Nå gjaldt det bare å komme seg forbi Tønsberg og Horten før skumringen la en demper på konturene i landskapet. Deretter kunne ha seile Oslofjorden i blinde. Fjorden var godt merket med fyrlykter og dessuten såpass fri for komplisert skjærgård. Han skrudde av Kuréren for å spare på batteriene. Flytte? Han ville ikke kalle det en krangel, men en heftig disputas hadde det vært.
Kona ville til Oslo, men hvem kunne klare å skaffe leilighet i Oslo? Det var som å vinne i Pengelotteriet. Og DET hadde han gjort. Spille, men aldri vunnet.

Anfin og Bjørn satt på bak på popdekket i ettermiddagsolen. De hadde seilt sammen på en stykkgodsbåt mellom New York og New Orleans både i 1929 og i 1930. Lønn var ikke god. Anfinn satt og kikket i avisen de hadde kjøpt forrige gang de var i Houston. Hestegambling. ”Se her, Bjørn”. Artikler. Vinnertalonger. System. ”Dette er jo noe for oss”.
Før han visste ordet av det hadde de mønstret av. Det var bare gått ei uke siden Anfin hadde vist han avisartiklene. Nå hadde de leid seg et rom i en bakgård. Måtte forhåndsbetale for hele februar. En utvendig jerntrapp førte opp til overbygd balkong som førte inn til fem seks liknende rom. De hadde luftet ut den innestengte lufta. Forrige leier hadde blitt kastet på dør. Betalte ikke leien. Gutta hadde bestemt seg for et system som de skulle holde uansett resultat i en fast periode. Dersom det ikke gikk skulle de mønstre på et nytt fartøy. Dersom de vant visste Bjørn hva han skulle - billett rett hjem til Norge. Det hadde vært en morsom periode. Men vinnerlykken hadde ikke akkurat vært på deres periode og før mars var halveis var de tilbake på en steamdamper på vei til New York.

Frostrøyken lå trolsk over skogene i Asker. De siste timene hadde han hatt tankene i varmere strøk. Tuxham’en hadde dunket i vei innover den lange Oslofjorden i løpet av natta. Det hadde begynt å lysne. Ingenting var så fint som en stille vintermorgen før sola stod opp. Det var kaldt i styrehuset men dørken ble holdt varm av Tuxham’en. Den jevne bevegelsen fra maskinrommet skapte en rolig rytme. Han kikket ut gjennom ruta i skottet bak. Trafikken kunne ofte være stor gjennom det trange Drøbaksundet når nyttetrafikken skulle til Oslo for å losse. ”Kronprins Olav” kom ofte for full damp fra København, og da var det bare å holde unna. Men ”Else” var tidligere ute denne morgenen, og nå åpnet Oslofjorden sitt indre blære omkranset av Asker, Bærum og Nesodden. Isen hadde lagt seg langs land, men islaget var ennå så tynt at båttrafikken foreløpig ikke hadde problem med å holde fjorden åpen.
Bjørn skrudde på Kuréren. Det gjentakende tidssignalet blandet seg med motorduren. Radioen sendte ikke noe før klokken syv, og Bjørn ventet på den første værvarslingen.

Skipperen stiller kronometeret med kirketårnet i Southampton. 10. november 1890. Barken ”Rosario” fra Høvåg med skipper Jan Ribe er snart klar for en lang reise. Skipperen har ingen anelse om at han aldri vil få se Høvåg mer. Hans kone Theodora har innrettet seg i skipperlugaren. Theodora har aldri før vært så langt hjemmefra Svinør. De er nygifte, men turen er ingen bryluppsreise. Turen til Brasil vil ta flere måneder, men de følger i sporene etter alle andre seilskuter som seiler sydover Atlanteren. Hun har handlet noen nye kjoler i England og dessuten forberedt seg på det varme klimaet når de passerer Ekvator. Jan er 27 år og har vært her før. Men denne gang er han skipper på egen skute som han og broren eier sammen.
Jan har satt seg ved den lille skrivelemmen hvor han har skipets papirer og sjøkartene. Han har gått gjennom proviantlistene gang på gang. ”Rosario” har et bra mannskap fra store deler av Sørlandet. Båtsmannen har seilt på alle verdens hav, og spesielt er han godt kjent på linjene til Kina.

Theodora sitter og studerer Jan der han nok en gang summerer kollonnene. De er begge oppvokst på en stri kystlinje. Seilskutene har søkt havn langs hele sørlandskysten, og Theodora har kjent disse skutene siden hun ble født. I 1855 seilte faren hennes ut en stri stormnatt da det gikk rykter om et større seilskuteforlis utenfor Mandal. Kutteren ”Lena” var den første båten som kom de 900 skibbrudne til unnsetning. Da lå det russiske skipet ”Ingermannland” så dypt i vannet at mannskapet hang i masterærne. Faren hennes hadde sterke minner om redningsdåden når de norske skutene forsøkte å redde noen av dem. Over 900 druknet.
Theodora kikket ned i dagboka si. Hun hadde vært flink å skrive hendelsene etterhvert. Det var så lett å gå glipp av detaljene. Jan var ikke like glad i å skrive. Han hadde ei lita sort notisblokk på innerlomma. Der noterte han solhøyden klokka tolv. Det var masse utregninger, og det var viktig at klokkeslettet var riktig for å kunne beregne riktig posisjon på jordkula. Hun hadde smugtittet i boka hans. Faren hennes hadde lært henne noen triks. Jo, dette kunna han. Hun var trygg på denne kapteinen.
Jan stolte også på sin kone. De hadde kjent hverandre siden de var små barn. Han hadde respekt for denne kvinnen, men det var ikke alle i mannskapet som var like glad i kvinner ombord i båt. Jan synes de tilhørte en forhistorisk tid. Theodora hadde fått om bord de ferskeste avisene og hun stavret seg i vei gjennom den engelske språket. Blant annet var det en artikkel om ferden til Fritjof Nansen. ”Fram” hadde allerede vært borte i ett år siden de la ut for å krysse Nordpolen. Da ”Fram”la ut på sin jordfrutur fra Oslo rundt den norske kysten hadde hele Svinørs befolkning stått på heia og kikket utover til Waarø når ”Fram” passerte. Først mange år senere hadde hun lest i Nansens beretninger at de nesten hadde kulseilt ved Lindesnes. Mannskapet hadde vært så henrykte over mottakelsen de fikk nedover kysten at de hadde glemt at Lindesnes er etter av de mest værharde strekningene med lumske strømmer. For Svinørs befolkning var det helt normalt at skutene kastet litt på seg her, men om bord i ”Fram” hadde både løse bygningsmaterialer og lettbåtene blitt kastet rundt på dekk. Hun hadde lest at ”Fram” var bygd for å tåle isskruingen og ikke for å seile rundt i høye bølger. Nå hadde man ikke hørt et pip fra ”Fram” på ett år.
”Rosario” ble buksert ut av havna i Southampton. En frisk bris la henne på stø kurs. Theodora avsluttet kapitellet i dagboka si om ”De britiske øyer”.

Det var slutt på den vedvarende ventelyden på Kuréren. Nå plikket tidssignalet med korte intervaller frem til det siste plikket som indikerte at klokken var syv. Bjørn skrudde høyere. ”Indre Oslofjord. Fare for issddannelse”. Intet nytt. ”Else” passerte Nesoddtangen. Nesoddbåten bakket ut og skummet forbi på styrbord baug. Bjørn la seg i kjølvannet i det de passerte Dyna fyr. Han burde ha vært på plass i Grønlia til klokken syv for ikke å miste plass ved lossekrana, men han kunne se i kikkerten av det ikke lå noen ved den ytre enden av brygga hvor de pleide å losse. Han løp frem og purret ut Ole som lå å sov dypt. Vind og strøm gjord det lett å legge til og før de hadde rukket å slenge av alle lukene svingte kranføreren ut med tom krok.

De hadde en stilltiende avtale med kranføreren om å få hjelp til å løfte av tjærestokken som lå på langs og var bærebjelken for alle lukene. Denne var så fryktelig tung. Deretter koblet de på den store elektromagneten som lå klar på brygga.

Før Ole visste ordet av det forsvant Bjørn inn over bryggene med kompasset mellom hendene. Elektromagneten hadde et fryktelig negativ innvirking på magnetkompasset. Men Bjørn pleide å oppbevare det på kontoret til formannen på brygga.
”Jasså, Stensland, så sjøulker må ha kompass for å finne frem på land også?” Bryggesjauerne var joviale typer. Like under Ekeberg lå kranene tett på bryggene i Grønlia. Bjørn var på nikken med både sjauere og bomsen som pleide å overnatte i lasteskurene eller trekassene som de importerte bilene ble fraktet i. Han pleide aldri å låse ei dør. Det hadde aldri vært en sjel om bord og rappet noe som helst. Fikk de en sjauerjobb så hadde de til livets opphold noen dager til. Det satt en ny fyr innerst langs bordet på formannens kontor. Dal hette han, fikk Bjørn vite. De hadde flyttet nordfra. Sentraliseringen hadde tvunget ham til å flytte til Oslo med kona. Han var på jakt etter jobb.
Bjørn gikk videre under jernbanebroa og over Riksveien til Moss. På ei lita høgde lå butikken som han pleide å handle i når de lå i Grønlia. Hos gamle frk Eriksen luktet det gaudaost. Hun skar av passende stykker av de store runde ostene som lå i disken. Frk Eriksen var streng men rettferdig. Bomsen fikk ikke handle på krita, men når de først hadde penger så var hun rundhåndet med vekta. Bjørn fylte det gamle handlenettet med havregryn, sukker, sirup, hermetisk Vikingmelk og et brød. Han spiste mye havregrøt og Ole likte best brød med sirup. Kaffe og hermetikk hadde de nok av.
Da Bjørn kom tilbake var lossingen godt i gang. I dag skulle jernmalmen losses direkte på brygga fordi de hadde nok på Spikerverket for øyeblikket. Dermed gikk lossingen enda fortere. I dag var det en erfaren kranfører så det så ut til å gå greit med lukekarmen. Ole hadde gått til sengs igjen.
Bjørn kokte seg havregrynsfrokost bak i byssa. Han synes det var best å holde seg i nærheten. Da pleide kranføreren å være litt mer forsiktig. Det kunne være en fryktelig belastning på lukekarmen dersom den 150 cm brede magnet smalt borti lukekarmen eller dersom han mistet hele malmen på dekk dersom malmen hang for løst i magneten. Flere ganger hadde strømtilførselen sviktet så hele malmporsjonen som hang under magneten stupte rett på dekk og ødela både rekka og dekksplankene. Men Bjørn foretrakk likevel malmlaster. Det var raskt å laste og losse, og han slapp å slite kroppslig med lasting. ”Else” var et kraftig skip og eikeplankene tålte en trøkk. Men han måtte presse kjevene sammen hver gang det smalt i lukekarmen men ellers forsøkte han å konsentrere seg om noe - koselig,